Paul Stanley's Soul Station - Now And Then

Jeg har vært rimelig lunken til dette her helt siden de første mobilfilmene av "bandet" dukket opp på YouTube, og jeg ble ikke akkurat fra meg av begeistring når det ble kunngjort at Paul Stanley var igang med plateinnspilling med Soul Station heller, men det viste seg at skiva faktisk skulle inneholde nyskrevet materiale og hvor ofte får man egentlig noe nytt fra Paul Stanley.

Mitt kjennskap til Soul Station begrenset seg til de tidligere nevnte Youtube-videoene samt en bootleg som kom for ettpar år siden som inneholder en hel konsert fra 2016,og noen utvalgte filmsnutter med bandet, og som nokengang avslørte at stemmen til Paul ikke er det den engang var. Det må være lov å si at troen på dette ikke var helt til stede, og når de første låtene ble sluppet her på senvinteren innfridde de svært lave forventningene så det sang. Dette låt platt, plysj & pus og når hele albumet kom var jeg forberedt på at dette var en utgivelse man måtte legge endel tid og godvilje i før man kunne danne seg et helhetsinntrykk.

Jeg føler jeg har gjort mitt, og skal nå ta dere igjennom de trinnene jeg har synes har vært nødvendig for min egen del for å kunne felle en endelig dom om denne skiva. Igjen må jeg presisere at dette er min egen personlige mening, og jeg skal ikke utrope meg selv til noen som helst slags form for musikkpoliti.

Trinn 1: Første gjennomhøring.
Allerede her butta det litt. Dette er ikke en musikksjanger jeg er vant til å høre på, og det litt svulstige lydbildet er ikke akkurat min greie. Jeg måtte faktisk ha tre pauser iløpet av denne seansen for å komme meg igjennom hele skiva, og det lover ikke godt. Jeg tenkte easy listening og heismusikk flere ganger under første gjennomhøring. Paul synger så pent han bare kan, men det blir veldig "fislete" til tider, og det er flere ganger her at tankene går til Eric Cartman. Og det er aldri et godt tegn.....

Trinn 2: Bli kjent med materialet.
Siden dette hovedsaklig er en coverskive så leita jeg opp orginalversjonene av låtene og satte sammen en spilleliste med disse sammen med Soul Station-versjonene. Paul holder seg stort sett til orginalene men jeg synes faktisk han har klart å "softe" til sine versjonere ytterigere. Det er mange av disse låtene som opprinnelig ikke har disse evinnelige søtsuppe-strykerne som gjennomsyrer nyinnspillingene til de grader, og som er stor skyd i at dette blir så slitsomt å høre på i lengden. Jeg synes også det er pussig at Eric Singer ikke får mere tumleplass på Ooh Child når man hører hvordan trommisen tar av på orginalen, og jeg kan heller ikke fatte at noen som helst synes det var passende med den gitarsoloen på "You Are Everything". Det er ikke tvil om at Rafel Moreira er en dyktig gitarist, men dette ble veldig rart!

Trinn 3: De nyskrevne låtene.
Siden coverlåtene ikke falt i smak så fokuserer jeg heller på de nye låtene.
"I Do" føyer seg elegant inn sammen med coverlåtene, svulstig arrangert, sutrete vokal og fort glemt. "Lorelei" høres i mine ører ut som en Melodi Grand Prix-låt, og da henviser jeg ikke bare til tittelen. (Her kunne det vært en New Jordal Swingers-referanse, men jeg lot den ligge). Men de tre resterende, "Save Me (From You)", "Whenever You're Ready (I'm Here)" og "I, Oh I" er meget gode, med sistnevnte som skivas høydepunkt. Dette er låter som kunne kledd en Kiss-drakt og som viser at gamle Bert fremdeles har det som trengs. Tommel opp på disse!

Trinn 4: Finn min indre "soul-man".
Som et siste ledd i denne prosessen med å prøve å få lytta denne plata bra så prøvde jeg å sette den i en slags tidsriktig kontekst. Siden dette er materiale hovedsaklig fra 70-tallet investerte jeg i ei halv flaske Johnnie Walker Red Label (som var den mest 70-talls aktige spriten de hadde på Vik-polet, forøvrig et spørsmål dama som jobba der aldri hadde fått før), spretta vinylen og skrudde på litt dunkel gul belysning for å se om jeg kanskje kunne komme i en slags stemning der denne skiva "satt" litt bedre hos meg, men det var dessverre fånyttes det også. Jeg har tidligere sagt at det bare er AC/DC og Rolling Stones som ikke blir bedre med brennevin, men nå har de to faktisk fått selskap.

Konklusjon:
Til tross for iherdige forsøk så funker ikke dette for meg. Og det er nok hovedsaklig grunnet selve sjangeren. Dette er en musikkstil jeg overhodet ikke har noe forhold til og som heller ikke tiltaler meg i noen særlig stor grad, og da blir det vanskelig. Selv om det er Paul Stanley. Jeg noterer meg at det refereres til å ha "moden musikksmak" når det gjelder å like dette her, men hvis det er dette som er moden musikksmak så fortsetter jeg heller med mitt altså. 

Black Sabbath

Litt om Black Sabbath og meg:

Black Sabbath er et band jeg ikke skal påstå at jeg har noe spesielt stort forhold til, men jeg husker at jeg kjøpte både Headless Cross og Tyr når de kom ut. På den tiden var både Ozzy og Dio veletablerte soloartister og jeg ante ikke at Ozzy hadde sunget i Black Sabbath før fattern opplyste meg om dette en eller annen gang på slutten av 80-tallet. At Dio også hadde vært innom aner jeg ikke når jeg fikk vite, og det at Glenn Hughes sang på ei skive ble jeg ikke oppmerksom på før for noen få år siden. Som sagt ikke noe spesielt forhold til bandet. Store barter - det er egentlig det jeg husker jeg tenkte.

Man har jo blitt eksponert endel for bandet etterhvert da. Dette er tross alt en gjeng som som fant opp den skummel-rocken som står mitt hjerte så nær, men det er med blandede følelser jeg gyver løs på denne mildt sagt massive katalogen. band som har holdt det gående i sånn ca 50 år pleier å ha noen utgivelser og perioder det kan være litt seigt å høre seg igjennom. Men Black Sabbath skal vel være nettopp dette, seigt. Here we go!

Gjennomhøringsperiode: 7 Januar - 10 April, 2021

Debuten, Black Sabbath (1970) er slik som debutalbum ofte er. En salig miks av låter bandet har hatt liggende over tid. Jeg synes det er mye "rall" på denne. Det lefles med flere stilarter og tendenserer til og med til jazz (gud forby) til tider. Åpningslåta er jo en bauta i seg selv, og jeg kan veldig godt forstå at dette låt skikkelig skummelt i sin tid, men det dukker opp både for munnspill og livlig valsetakt iløpet av de to neste låtene på skiva, så uhyggen sitter ikke så lenge i. Mørkt og dystert lydbilde på hele produksjonen da, og et utrolig fett cover! 

På oppfølgeren Paranoid (1970) har bandet fått satt seg noe mer, formelen er funnet og allerede her står klassikerene i kø. Selv om tittellåta forlengst er spilt ihjel er både denne skiva og oppfølgeren Masters Of Reality (1971) knallsterke skiver som står seg godt den dag i dag. Og nok en gang må jeg få trekke fram det store plusset med å høre igjennom skiver fra 70-tallet, nemlig spilletiden!

De to neste utgivelsene synes jeg dupper litt igjen. Både Vol 4 (1972) og Sabbath Bloody Sabbath (1973) viser en litt mer eksperimentell side av bandet. De blytunge riffene er tidvis byttet ut med med mere groovy og svingende saker. Mer stoner enn doom om du vil. Men Ozzy leverer virkelig sakene på disse to skivene, og har vel aldri hørtes mer frenetisk og gal ut enn akkurat å disse. Rick Wakeman dukker forøvrig opp på Sabbath Bloody Sabbath og gjør sin innsats for at ei skive som muligens lider av litt ide-tørke blir noe mer interessant å høre på.

På Sabotage (1975) er bandet heldigvis tilbake i god gammel form igjen, og alt som hittil har vært bra på de foregående utgivelsene er på denne skiva blandet sammen til en fantastisk cocktail av et album. Min personlige favoritt fra denne perioden, og et slags verdig punktum vil jeg si, for nå begynner det svikte litt i fundamentet her. Både Technical Ecstasy (1976) og Never Say Die (1978) er i mine ører svake utgivelser. Det virker som et svært forvirrende tid musikkmessig, det virker som om det forsøkes på noe kommersielle greier og den stemningen som i tidligere år kjennetegnet bandet er nærmest fraværende på disse to skivene. På Never Say Die er det til og med innslag av blåsere eller "hornmusikk" som jeg liker å kalle det, og det er sjelden et godt tegn! Dette var vel også en periode det gikk litt "hardt for seg" på party-fronten, og Ozzy var inn og ut av bandet alt etter dagsform disse årene. En era er over, og vi noterer at oss at dette også er siste gang den samme Black Sabbath-besetningen spiller på to plater på rad.

Enter 80-tallet,  man vinker farvel til Ozzy for denne gang og ønsker Dio velkommen i bandet. Og for en vitaminboost det er! Heaven And Hell (1980) viser et totalt revatilsert band på alle måter. Det hagler jo av klassikere på denne skiva, og jeg synes det er ganske fascinerende hvordan bandet tilpasser seg tidens musikalske landskap både når det gjelder låtene og selve musiseringen. Det er ikke så mange band som fikser å plukke opp de musikalske dreiningene i tiden alltid, og ihvertfall ikke når de er såpass nedsnødde som enkelte av disse karene var på den tida, men det spilte tydeligvis ingen rolle for dette låter kuler & krutt den dag i dag. Oppfølgeren Mob Rules (1981) fortsetter i samme gata, men jeg synes ikke låtene på denne er like sterke, og med disse to skivene under beltet takket Dio for seg i Black Sabbath for denne gang, og dermed starter en noe "søkende" tid i bandets historie.

Born Again (1983) har Ian Gillan på vokal, noe som etter sigende var resultatet av en fuktig pubtur, og slik høres det jaggu meg ut også. Når jeg skulle gå igang med å høre på denne skiva lurte jeg på om det ville høres mest ut som Deep Purple eller Black Sabbath. Sannheten er vel at det ikke høres ut som noen av delene, dette spriker i alle retninger. Når man i tillegg slenger på en noe sparsommelig produksjon gjør at denne plata havner rimelig langt ned på rangeringen min.

Seventh Star (1986) kan skilte med enda en gammel Purple-helt bak mikrofonen, nemlig Glenn Hughes. han er forøvrig ikke eneste nyankommende på skiva, fra og med denne utgivelsen blir Black Sabbath en kvintett siden en synthspiller blir innlemmet i det gode selskap. Det kan også nevnes at man på trommer her finner ingen ringere enn Eric Singer, så denne skiva kan det hende jeg kommer tilbake til etterhvert. Og dette låter pent! Veldig pent! Nesten altfor pent, for her er alt som heter "skummelt" totalt fraværende, og bandet (eller Tony Iommi) viser nok en gang at de fikser å tilpasse seg tidens muikalske lydbilde.

Black Sabbath står nå med begge beina godt planta i 80-tallet og på The Eternal Idol (1987) dukker det opp nok en ny vokalist i Tony Martin, og han blir faktisk værende på hele tre skiver i første omgang. Det er på denne tiden den fjortenårige Jon-Robert blir kjent med Black Sabbath og både Headless Cross (1989) og Tyr (1990) er skiver som har en litt spesiell posisjon hos meg. Jeg synes disse to skivene har en fin stemning, gode låter og ikke minst en fantastisk vokal. jeg banner sikkert i kirka når jeg sier dette, men jeg har banna i kirka før jeg.... Anno Mundi....gåsehud!

Vi beveger oss inn i 90-tallet, og for første gang i en over 20 år lang karriere synes jeg bandet tar et skritt bakover. Det var jo veldig mange klassiske band som sleit utover 90-tallet og Black Sabbath er intet unntak. På Dehumanizer (1992) er Dio tilbake på vokal, men jeg synes ikke det hjelper noe særlig altså, for dette husker jeg at jeg syntes låt forferdelig gubbeaktig i 1992. Hadde skiva kommet etter Mob Rules ti år tidligere så hadde den vært helt grei, men der Tony Iommi tidligere har vært veldig flink til å fornye seg så svikter han litt nå altså, men det kunne vært verre. de kunne prøvd seg på grunge. 

Og apropos grunge, på Cross Purposes (1994) hører jeg klare tendenser til litt grunge-harmonisering (kan man skirive det?) i enkelte vokalpartier. Tony Martin igjen denne gangen, og albumet er en slags mash-up av ting vi har hørt tidligere. Endel resirkulerte riff og en litt uklar retning. Kan man ha blitt litt uinspirert med årene? Jeg synes både denne og neste album i katalogen, Forbidden (1995) låter litt som pliktløp. Men med fare for å gjenta meg selv, det er vel nettopp dette som er tidstypisk for dinosaurband midt på 90-tallet, og det vasset nok ganske mange forvirrede gamle rockere rundt omkring i kjølvannet av flanellskjorter denne perioden.

Med den nye årtusenet kom nostalgibølgen og tiden for reunioner. Black Sabbath var intet unntak, og med The Devil You Know (2009) viste de at gamle menn også kan finne opp kruttet på nytt. Eller ihvertfall bruke det gamle kruttet en gang til... Dette låter som en selvsikker gjeng. Borte er stilforvirringen og krampaktigheten som hersket på 90-tallet og vi står igjen med et meget solid album som har alt man måtte ønske seg fra den kanten. Blytunge feite riff, en fantastisk vokalprestasjon av Dio og ikke minst en fabelaktig produksjon. Det må nesten sies at denne skiva ikke er utgitt som et Black Sabbath-album men under bandnavnet "Heaven And Hell". Jeg velger likevel å ta den med her av soleklare grunner. (Også er coveret malt av en nordmann!).

Det lå vel i kortene at det før eller siden måtte bli en reunion med Ozzy også, og i 2013 kom "13" og med den var Black Sabbath ev avsluttet kapittel. En verdig avlutning vil jeg si, dette låter som ei Black Sabbath skive lagd i 2013, ikke et forsøk på å låte 1975. Det er noen flotte nikk til debutskiva på denne og ikke minst "outtroen" er helt himmelsk (hvis man kan bruke det uttrykket om dette bandet). Det eneste jeg savner på plata er vokalen til Bill Ward på den rolige låta.

Oppsummering:
Det tok lang tid å komme seg igjennom dette. Snømengder, skiløyper og høytidsavbrudd har gjort sitt til at denne prosessen tok enda lengre tid enn fryktet. men jeg skjønner greia med Black Sabbath altså. Bandet har stort sett klart å vende kappen med vinden og tilpasse seg innenfor sjangeren sin men fremdeles i stor grad klart å beholde særpreget sitt. Jeg var på forhånd litt redd for at det skulle bli veldig seigt å komme seg igjennom de siste 30 årene, men her var det heldigvis såpass langt mellom utgivelsene at tanken på å gi opp aldri meldte seg. I tillegg hjelper det jo på at det byttes ut vokalister over en lav sko slik at det aldri blir kjedelig å høre på. Men nå er våren her, og jeg er igang med nye lytteprosjekter. Deep Purple får vente til neste vinter, for jeg føler meg ferdig med Gubbe-heavy for en stund nå.

En høyst personlig rangering:

Tyr (1990)
The Seventh Star (1986)
Headless Cross (1989)
Sabotage (1975)
Masters Of Reality (1971)
Heaven And Hell (1980)
Paranoid (1970)
Mob Rules (1981)
Black Sabbath (1970)
The Devil You Know (2009)
Sabbath Bloody Sabbath (1973)
Vol 4 (1972)
13 (2013)
The Eternal Idol (1987)
Dehumanizer (1992)
Cross Purposes (1994)
Technical Ecstasy (1976)
Forbidden (1995)
Never Say Die (1978)
Born Again (1983)