Nightwish

Undertegnede sjarmerer Floor Jansen.

Litt om Nightwish og meg: Jeg liker å tenke at jeg har fått med meg "The rise & fall of Nightwish". Fra den enorme entusiasmen jeg følte når jeg for første gang hørte Oceanborn på gamle ærverdige Torgersen Musikk, til den likegyldigheten jeg har i forhold til nye utgivelser fra bandet i dag. Det er vel ikke til å stikke under en stol at dette er band som har tatt ettpar litt uheldige avgjørelser iløpet av karrieren sin og at tida muligens har løpt litt ifra de. Jeg har fått med meg Nightwish live 4 ganger, Rockefeller 2003, Spektrum 2005, Sentrum Scene 2007 og på Norway Rock Festival i 2018.  I tillegg var jeg på konserten på Rockefeller i 2004 men bomma totalt på dagsform og endte opp med å dra hjem etter supportbandet. Fikk også med meg Tarja live solo på Graspop i 2010, og det var nok kanskje bedre enn de Nightwish-konsertene jeg har overværet. På samme festival opptrådte forøvrig Floor Jansen med Revamp, men da visste jeg ikke at det også kom til å bli en Nightwish-relatert konsertopplevelse. Jeg ser for meg at dette kommer til å bli en letthørt katalog uten de altfor store humpene underveis, og soleis ideel for sommeren. Vi går igang. Eller som en finne ville sagt: Ei saa peitää!

Gjennomhøringsperiode: 3 Juni 2021 - 20 Juni 2021.

Angels Fall First (1997) - En liten forsmak på hva man har i vente. Full av ungdommelig entusiasme, skyhøye ambisjoner og altfor mange låter. Som mange debutalbum er også spriket i kvalitet ganske voldsomt og man kan jo spørre seg om det kanskje burde vært en litt strammere utvelgingsprosess på låter til denne skiva. Jeg trur denne kunne stått seg bedre dersom man hadde silt litt og ikke tatt med rubbel og bit. Plata lider også litt under en noe rufsete og slurvete produksjon, og den vokalen til Tuomas er jo et kapittel for seg selv, men alt i alt så er det en interessant utgivelse som inneholder både noen kjente og ukjente perler.
Høydepunkt: Lappi I-IV

Oceanborn (1998) - Takes me back! Til en tid med siviltjeneste, Hønefoss' minste hybel og lønn hver 14.dag. Mitt første møte med Nightwish, og det satt! Progressivt, fengende, og med en vokalist som parkerte alt annet av kvinnelige vokalister man hadde hørt før. Jeg kan nesten ikke huske noe annet band jeg har fått så hakeslipp av som jeg fikk når jeg hørte dette første gang. Her er det power metal "to the next level" og dette er vel en av skivene som definerer, om ikke skapte begrepet "symfonisk metal". Alt er på plass her, låtene, produksjonen, ferdighetene og ikke minst hvor mye det er jobbet med det rytmiske. Det er ganske friskt at en finne kan lage så mye fin frasering på engelsk som det man hører her. Passe lang og uten dødpunkter. Holder seg forbausende godt den dag i dag.
Høydepunkt: Sacrament Of Wilderness

Wishmaster (2000) - Fortsetter på mange måter der Oceanborn slapp, selv om jeg ikke synes denne er like solid helhetlig. Det er endel stoff på denne skiva som kan tyde litt på hastverksarbeid til tross for at det har gått 2 år siden forrige utgivelse. Mellom disse to albumene deltok Nightwish i  den finske Melodifestivalen og høstet stor suksess i hjemlandet, noe som kanskje gjorde at behovet for en ny utgivelse gikk litt på akkord med låtene. Jeg bare spekulerer altså. Mer Power Metal og fremtredende synth på denne skiva, og vi hører virkelig Tuomas' forkjærlighet for Hans Zimmer.
Høydepunkt: Dead Boy's Poem.

Century Child (2002) - Nå begynner det virkelig å bli noe her! Denne skiva gir meg fremdeles gåsehud. Mye av synthen er byttet ut med et skikkelig orkester, og inn som ny mann kommer selveste nissefar, Marco Hietala for å overta bassen og noen vokalske krumspring. Med en vokalist til å spille på blir lydbildet veldig mye mer variert, og Tarja benytter også litt brystklang innimellom som gjør en fin avveksling til den klassiske sopranstemmen. 
Høydepunkt: Beauty Of The Beast.

Once (2004) - Dette må jo være tidenes beste album i sin sjanger! Har alt. Mer orkester og mer metal (sjekk den doble rytmegitaren som er lagt på de fleste låtene). Låtene er fengende og ekstremt velkomponerte, og det er nettopp disse hitmaker-tendensene som gjorde at Nightwish ble et så mye større band enn Within Temptation, Lacuna Coil og After Forever. Marco har funnet sin plass i bandet og bidrar mer på vokalsiden, og Tarja synger enda mer med sin "vanlige" stemme. I tillegg er det enorm variasjon i låtene, så dette fremstår som et meget helstøpt og gjennomarbeidet album.
Høydepunkt: Ghost Love Score.

Dark Passion Play (2007) - Da var det over og ut for Tarja, og inn med det heller ubeskrevne bladet, Anette Olzon. Anette hopper virkelig etter Wirkola, og lander på kulen med et smell. Der Tarja hadde denne dramatiske opera-sopranen som kledde den pompøse musikken til de grader, er Anette mer en slags Carola/Agnetha Fältskog. Hun holder rett og slett ikke mål. Enkelte av de nyskrevne låtene som er litt mer "pop'ete fungerer helt greit, men når de drar til på sitt mest symfoniske så passer rett og slett ikke stemmen hennes til musikken. Man kan dele denne skiva i 2. De låtene som høres ut som Once, og som tydeligvis er skrevet for at Tarja, eller en annen vokalist med samme stemme skulle sunget det, og de låtene som er skrevet etter at Anette entret bandet og man fikk mer innblikk i hva hennes potensiale var. Sistnevnte fungerer brukbart og fjerner seg dessuten fra det typiske "power metal" soundet Nightwish tidligere har hatt. Jeg skal ikke gjøre dette til noen Anette Olzon-hets, jeg liker mye av vokalen hennes godt, og etter Nightwish har hun gjort flere gode greier (Pain!) men jeg var å så denne besetningen av bandet live, og det var totalhavari altså. Det er nesten dårlig gjort å be noen fremføre musikk som man helt klart ikke har forutsetninger for å kunne levere. 
Høydepunkt: Cadence Of Her Last Breath.

Imaginaerum (2011) - Tilbake med et smell, og for ei skive! Vi møter et mye mer progga band, og her er det stilforvirring til den store gullmedaljen (og det er et kompliment). Anettes vokal passer mye bedre på denne plata, og hun høres også mye mer selvsikker ut her. Som mange andre fans av bandet så ga jeg nok ikke denne utgivelsen noen særlig stor sjanse siden den forrige plata og turneen ikke "satt" helt for å si det mildt, så det var faktisk en aldri så liten positiv overraskelse jeg fikk når jeg klemte ivei med gjennomlyttinga av denne en litt lummer søndag formiddag på vest-siden av Væleren. Jeg er på nåværende tidspunkt ikke helt sikker på hvor jeg skal sette opp dette albumet på lista mi, for jeg ble tatt litt på senga over at det var så jævlig bra. Det er folk, det er metal, det er jazz, det er filmmusikk, det er rett og slett ei fantastisk skive som jeg umiddelbart fikk lyst til å sette på en gang til. Høydepunkt: Ghost River (Men dette er ei konseptskive som helst bør høres fra start til slutt).

Endless Forms Most Beautiful (2015) - Ny vokalist igjen. Denne gangen den noe mer meritterte Floor Jansen som sørget for at Nightwish nok en gang ble et fyrverkeri live, og som ga nytt liv til gamle låter med sin noe mer kraftfulle vokal. Dessverre synes jeg at bandet tar et lite steg tilbake her, med mer symfo/power-metal-tendenser, noe som låter litt utdater i 2015. Jeg synes heller ikke den stemmeprakten Floor viser live overhodet kommer til sin rett på denne skiva. Dette var egentlig en liten nedtur. 
Høydepunkt: The Greatest Show On Earth.

Human. :II: Nature (2020) - Nå har vi beveget oss over i et litt annet musikalsk landskap. Noen rester av gamle Nightwish hører man fremdeles, men dette er mer ei prog-skive. Man kan dele denne skiva i to, den første delen der det er et metal-band, og den instrumentale delen som mer føles som et Tuomas solo-album. Band-delen viser et noe mer voksent Nightwish og det er ikke fullt så letthørt som det har vært tidligere. Det kan være dette er et forsøk på å utvikle seg i en annen retning, men jeg har blitt lurt før. (Se over). Uansett så synes jeg musikken her kler vokalen til Floor bedre, og hun kommer litt mer til sin rett her. Instrumental-delen er veldig pen den, og vi hører nok en gang hvor inspirert Tuomas er av filmmusikk-komponister som Danny Elfman og Hans Zimmer. Albumet vokser etter flere gjennomhøringer, så gi det en sjanse.
Høydepunkt: Noise

Oppsummering: Et hyggelig gjenhør med noe jeg hørte ekstremt mye på en periode, men som jeg ikke har lånt øret til på årevis nå. Dette er jo helt klart et band som har hatt sin storhetstid, og mye av denne musikken hører hjemme i en litt annen tid, og fungerer ikke så veldig bra idag. Men det var en fin liten tidsreise dette her, og jeg koste meg stort sett igjennom hele katalogen. Siste nytt om Nightwish er at Marco ga seg i bandet, og jeg leste nylig et intervju med Tuomas der han sier at de vurderte å avslutte under Nightwish-navnet etter det, men valgte å fortsette likevel etter å ha konferert med gitarist Emppu som sammen med Tuomas er det eneste gjenværende orginalmedlemmet. Personlig synes jeg Nightwish burde kasta inn håndkle for mange år siden. Uansett en fin katalog med en flott kurve til tross for det noe ufortjente stempelet som camping-metal.

Once (2004)
Imaginaerum (2011)
Century Child (2002)
Oceanborn (1998)
Human. :II: Nature (2020)
Dark Passion Play (2007)
Angels Fall First (1997)
Wishmaster (2000)
Endless Forms Most Beautiful (2015)

Pink Floyd

Litt om Pink Floyd og meg:

Pink Floyd er et av disse bandene jeg visstnok skal ha alle forutsetninger for å like, men samtidig ikke får helt taket på, og dette kommer nok til å skinne kraftig igjennom når jeg tar en rask gjennomgang av katalogen.

Første gangen jeg hørte Pink Floyd var nok på kassetten, "Vi Skal Lure Skrue" fra 1980 . En litt obskur utgivelse som besto av artige innslag signert Tom Mathiesen og Erling Bonde iblandet datidens hits. På denne kassetten var en coverversjon av "Another Brick In The Wall". Jeg hadde faktisk tenkt å skrive at låta ikke gjorde nevneverdig inntrykk på en 5-åring, men tok meg i det når jeg innså at dette var den eneste låta jeg huska fra denne utgivelsen. 
Neste møte med Pink Floyd var "Learning To Fly". Ei jente i klassen spilte denne i musikktimen. Hun hadde selvsagt en eldre bror som eide kassetten og jeg husker godt at den lange introen og det mildt sagt suggerende gitarriffet var meget spennende! Samme låta hadde vel også en avspilling på TopPop på samme tiden om jeg ikke husker feil. (For de som ikke husker: TopPop var et musikkprogram på NRK, den gangen da NRK hadde musikkprogrammer som faktisk tok for seg original musikk).
Etterhvert som jeg ble litt eldre og begynte å spille så dukket Floyd oftere og oftere opp både med nye utgivelser og ikke minst som inpirasjonskilder hos andre artister, min første Pink Floyd-skive ble "The Final Cut" som jeg fikk av en eldre sambygding omkring 1990. En litt trøblete start, men jeg ga den nå en sjanse. Når interessen for progrock tok seg opp kraftig utover 90-tallet gikk jeg til innkjøp av samleboksen "Shine On" og senere de skivene som ikke var i den, så dette er faktisk ett av få band jeg kan si jeg har alle studioalbumene til. 
Jeg hørte igjennom alle skivene underveis i den samleprosessen, men synes å erindre at jeg syntes mye av det var noe utilgjengelig. Vi får se hvordan det fortoner seg nå, over 20 år senere. Here We Go!

Gjennomhøringsperiode: 14 April 2021 - 28 Mai 2021.

Når jeg hører igjennom de tidlige albumene innser jeg raskt at dette er noe jeg ikke helt "catcher" og derfor ikke skal uttale meg så altfor mye om. Vi snakker en salig psykedelisk blanding her, og jeg har i utgangspunktet ganske bastante meninger om endel ting som foregikk på slutten av 60-tallet, så for å beholde den gode stemningen konkluderer jeg bare med at dette overhodet ikke er min greie, og sannsynligvis er det heller ikke musikk som er ment for å høres en gang mens man i sunn norsk friskus-ånd forserer lokale fjelltopper. (Dette gjelder utgivelsene Piper At The Gates Of Dawn, A Saucerful Of Secrets, Ummagumma, Atom Heart Mother og Meddle. Disse kom ut i tidsrommet 1967-71.

På Obscured By Clouds (1972) begynner det hele å få litt mer form. Her begynner låtstrukturen å bli noe mer tradisjonell og bandet drar seg sakte men sikkert litt mer mot den kjente etablerte måten å stable sammen musikk på som mange tilhengere med forakt i stemmen vil kalle kommers. Og når vi snakker om kommers, neste album er The Dark Side Of The Moon (1973). Av mange kåret til tidenes album, og ei skive som fremdeles selger et eksemplar hvert kvarter (eller noe sånt). Dette er meget bra! Ikke minst komposisjonen av skiva som helhet. Her henger alt på greip, alt har sin plass og ingenting er tilfeldig. Pink Floyd følger opp med nok et knallalbum, Wish You Were Here (1975), og i mine ører er dette ei vel så god skive som Dark Side. Uansett helt vilt å kunne gi ut to slike fullengdere etter hverandre. Animals (1977) er ei skive som ofte blir oversett siden den ligger slik den gjør i katalogen, men her finner man Pink Floyd på sitt mest rocka og "organiske" hvis man kan bruke et slikt ord. En liten personlig favoritt og en overraskelse der. 
Så er et duket for selveste The Wall (1979) og her er det meste sagt fra før. Overdådig og velprodusert (Bob Ezrin). Uten tvil et mesterverk, men med noen låter som er litt ihjelspilt. Likevel, når man får de levert i sin orginale plassering på albumet låter de fremdeles friskt. Og med denne fantastiske utgivelsen vinker vi farvel både til 70-tallet og til Pink Floyd som helt band.

The Final Cut (1983) er visttnok endel leftovers fra The Wall og nærmest et Roger Waters soloalbum. Gjenhøret med den første Floyd-skiva jeg fikk var ikke så veldig hjertelig egentlig, og det var da voldsomt så mye tekst som skal formidles da! Skriv heller ei bok da...
Om forgjengeren er Waters' soloalbum er A Momentary Lapse Of Reason (1987) David Gilmour's skive. Dette er for meg katalogens høydepunkt. Sannsynligvis fordi dette ligner mest på mye av den musikken jeg vanligvis lytter til. Et snev av både metal, goth-rock og new romantics, alt smurt sammen til en herlig kommersiell pakke. Må trekke litt for overdreven bruk av saksofon (eller "bruk av saksofon" som andre kaller det) men ellers leverer denne plata på alle måter, ikke minst i sin samtid. Hvem skulle trudd at Pink Floyd skulle levere ei slik deilig 80-talls plate.

Det går ganske mange år før neste plate slippes. The Divison Bell (1994) var et album jeg hørte endel på når det kom og som jeg da oppfattet som rimelig bra, men som jeg nå med dagens ører ikke synes låter like bra lenger. Det blir en sånn veldig "voksen rock" feeling på den som jeg ikke helt fikser. Litt for mye kvinnekor, litt for mye saksofon, og (utrolig nok) litt for mye gitarsoloer. Like fullt en kommersiell suksess for bandet i sitt fjerde tiår. Smått imponerende.

Det så lenge ut til at The Divison Bell skulle bli bandets svanesang, men det ligger jo alltids noe gammelt ræl på noen taper rundt omkring noe som resulterte i The Endless River (2014). En fin stemningsplate/lydkulisse om enn noe abstrakt, men nå er det vel akkurat slik Pink Floyd skal være. Jeg synes nok dette er en mer passende avslutning på bandets studioutgivelser enn forgjeneren som kom for 20 år siden. Et verdig postludium for å være litt svulstig. Og det kan man jo være i selskap med dette bandet.

Oppsummering: Denne katalogen har stått på lista mi i lang tid, men jeg var lenge i tvil om jeg faktisk skulle gjennomføre den. Først og fremst fordi jeg vet at de tidligste skivene kan være en liten utfordring for meg, men også fordi dette er musikk som er såpass "nedpå" at det kan være litt vanskelig å kombinere det med litt kvikk turgåing. Begge dissa antagelsene viste seg å stemme, men jeg synes likevel detta gikk ganske greit, og selv om det var nesten en lettelse å bli ferdig med dette, så var det en periode her jeg virkelig koste meg. Jeg må nok konkludere med at Pink Floyd ikke helt er min greie, og jegmistenker at det er ganske mange "Pink Floyd-fans" der ute som heller ikke har hørt seg igjennom dette fra A-Å og nettopp av den grunn titulerer seg som fans, men det skal jeg ikke spekulere i. Det var nok mer "ræl" en jeg hadde sett for meg, og jeg så for meg en god del, men når det er sagt så er det også øyeblikk her som virkelig underbygger bandets posisjon og som gjør at jeg forstår hvorfor de har fått en slik legendestatus som det de har. La meg oppsummere slik: Pink Floyd - ikke alt for alle, men noe for enhver. God sommer!

En høyst personlig rangering:

A Momentary Lapse Of Reason (1987)
The Wall (1979)
Animals (1977)
Wish You Were Here (1975)
The Dark Side Of The Moon (1973)
The Endless River (2014)
The Divison Bell (1994)
Obscured By Clouds (1972)
The Final Cut (1983)
Meddle (1971)
A Saucerful Of Secrets (1968)
Piper At The Gates Of Dawn (1967)
Ummagumma (1969)

Black Sabbath

Litt om Black Sabbath og meg:

Black Sabbath er et band jeg ikke skal påstå at jeg har noe spesielt stort forhold til, men jeg husker at jeg kjøpte både Headless Cross og Tyr når de kom ut. På den tiden var både Ozzy og Dio veletablerte soloartister og jeg ante ikke at Ozzy hadde sunget i Black Sabbath før fattern opplyste meg om dette en eller annen gang på slutten av 80-tallet. At Dio også hadde vært innom aner jeg ikke når jeg fikk vite, og det at Glenn Hughes sang på ei skive ble jeg ikke oppmerksom på før for noen få år siden. Som sagt ikke noe spesielt forhold til bandet. Store barter - det er egentlig det jeg husker jeg tenkte.

Man har jo blitt eksponert endel for bandet etterhvert da. Dette er tross alt en gjeng som som fant opp den skummel-rocken som står mitt hjerte så nær, men det er med blandede følelser jeg gyver løs på denne mildt sagt massive katalogen. band som har holdt det gående i sånn ca 50 år pleier å ha noen utgivelser og perioder det kan være litt seigt å høre seg igjennom. Men Black Sabbath skal vel være nettopp dette, seigt. Here we go!

Gjennomhøringsperiode: 7 Januar - 10 April, 2021

Debuten, Black Sabbath (1970) er slik som debutalbum ofte er. En salig miks av låter bandet har hatt liggende over tid. Jeg synes det er mye "rall" på denne. Det lefles med flere stilarter og tendenserer til og med til jazz (gud forby) til tider. Åpningslåta er jo en bauta i seg selv, og jeg kan veldig godt forstå at dette låt skikkelig skummelt i sin tid, men det dukker opp både for munnspill og livlig valsetakt iløpet av de to neste låtene på skiva, så uhyggen sitter ikke så lenge i. Mørkt og dystert lydbilde på hele produksjonen da, og et utrolig fett cover! 

På oppfølgeren Paranoid (1970) har bandet fått satt seg noe mer, formelen er funnet og allerede her står klassikerene i kø. Selv om tittellåta forlengst er spilt ihjel er både denne skiva og oppfølgeren Masters Of Reality (1971) knallsterke skiver som står seg godt den dag i dag. Og nok en gang må jeg få trekke fram det store plusset med å høre igjennom skiver fra 70-tallet, nemlig spilletiden!

De to neste utgivelsene synes jeg dupper litt igjen. Både Vol 4 (1972) og Sabbath Bloody Sabbath (1973) viser en litt mer eksperimentell side av bandet. De blytunge riffene er tidvis byttet ut med med mere groovy og svingende saker. Mer stoner enn doom om du vil. Men Ozzy leverer virkelig sakene på disse to skivene, og har vel aldri hørtes mer frenetisk og gal ut enn akkurat å disse. Rick Wakeman dukker forøvrig opp på Sabbath Bloody Sabbath og gjør sin innsats for at ei skive som muligens lider av litt ide-tørke blir noe mer interessant å høre på.

På Sabotage (1975) er bandet heldigvis tilbake i god gammel form igjen, og alt som hittil har vært bra på de foregående utgivelsene er på denne skiva blandet sammen til en fantastisk cocktail av et album. Min personlige favoritt fra denne perioden, og et slags verdig punktum vil jeg si, for nå begynner det svikte litt i fundamentet her. Både Technical Ecstasy (1976) og Never Say Die (1978) er i mine ører svake utgivelser. Det virker som et svært forvirrende tid musikkmessig, det virker som om det forsøkes på noe kommersielle greier og den stemningen som i tidligere år kjennetegnet bandet er nærmest fraværende på disse to skivene. På Never Say Die er det til og med innslag av blåsere eller "hornmusikk" som jeg liker å kalle det, og det er sjelden et godt tegn! Dette var vel også en periode det gikk litt "hardt for seg" på party-fronten, og Ozzy var inn og ut av bandet alt etter dagsform disse årene. En era er over, og vi noterer at oss at dette også er siste gang den samme Black Sabbath-besetningen spiller på to plater på rad.

Enter 80-tallet,  man vinker farvel til Ozzy for denne gang og ønsker Dio velkommen i bandet. Og for en vitaminboost det er! Heaven And Hell (1980) viser et totalt revatilsert band på alle måter. Det hagler jo av klassikere på denne skiva, og jeg synes det er ganske fascinerende hvordan bandet tilpasser seg tidens musikalske landskap både når det gjelder låtene og selve musiseringen. Det er ikke så mange band som fikser å plukke opp de musikalske dreiningene i tiden alltid, og ihvertfall ikke når de er såpass nedsnødde som enkelte av disse karene var på den tida, men det spilte tydeligvis ingen rolle for dette låter kuler & krutt den dag i dag. Oppfølgeren Mob Rules (1981) fortsetter i samme gata, men jeg synes ikke låtene på denne er like sterke, og med disse to skivene under beltet takket Dio for seg i Black Sabbath for denne gang, og dermed starter en noe "søkende" tid i bandets historie.

Born Again (1983) har Ian Gillan på vokal, noe som etter sigende var resultatet av en fuktig pubtur, og slik høres det jaggu meg ut også. Når jeg skulle gå igang med å høre på denne skiva lurte jeg på om det ville høres mest ut som Deep Purple eller Black Sabbath. Sannheten er vel at det ikke høres ut som noen av delene, dette spriker i alle retninger. Når man i tillegg slenger på en noe sparsommelig produksjon gjør at denne plata havner rimelig langt ned på rangeringen min.

Seventh Star (1986) kan skilte med enda en gammel Purple-helt bak mikrofonen, nemlig Glenn Hughes. han er forøvrig ikke eneste nyankommende på skiva, fra og med denne utgivelsen blir Black Sabbath en kvintett siden en synthspiller blir innlemmet i det gode selskap. Det kan også nevnes at man på trommer her finner ingen ringere enn Eric Singer, så denne skiva kan det hende jeg kommer tilbake til etterhvert. Og dette låter pent! Veldig pent! Nesten altfor pent, for her er alt som heter "skummelt" totalt fraværende, og bandet (eller Tony Iommi) viser nok en gang at de fikser å tilpasse seg tidens muikalske lydbilde.

Black Sabbath står nå med begge beina godt planta i 80-tallet og på The Eternal Idol (1987) dukker det opp nok en ny vokalist i Tony Martin, og han blir faktisk værende på hele tre skiver i første omgang. Det er på denne tiden den fjortenårige Jon-Robert blir kjent med Black Sabbath og både Headless Cross (1989) og Tyr (1990) er skiver som har en litt spesiell posisjon hos meg. Jeg synes disse to skivene har en fin stemning, gode låter og ikke minst en fantastisk vokal. jeg banner sikkert i kirka når jeg sier dette, men jeg har banna i kirka før jeg.... Anno Mundi....gåsehud!

Vi beveger oss inn i 90-tallet, og for første gang i en over 20 år lang karriere synes jeg bandet tar et skritt bakover. Det var jo veldig mange klassiske band som sleit utover 90-tallet og Black Sabbath er intet unntak. På Dehumanizer (1992) er Dio tilbake på vokal, men jeg synes ikke det hjelper noe særlig altså, for dette husker jeg at jeg syntes låt forferdelig gubbeaktig i 1992. Hadde skiva kommet etter Mob Rules ti år tidligere så hadde den vært helt grei, men der Tony Iommi tidligere har vært veldig flink til å fornye seg så svikter han litt nå altså, men det kunne vært verre. de kunne prøvd seg på grunge. 

Og apropos grunge, på Cross Purposes (1994) hører jeg klare tendenser til litt grunge-harmonisering (kan man skirive det?) i enkelte vokalpartier. Tony Martin igjen denne gangen, og albumet er en slags mash-up av ting vi har hørt tidligere. Endel resirkulerte riff og en litt uklar retning. Kan man ha blitt litt uinspirert med årene? Jeg synes både denne og neste album i katalogen, Forbidden (1995) låter litt som pliktløp. Men med fare for å gjenta meg selv, det er vel nettopp dette som er tidstypisk for dinosaurband midt på 90-tallet, og det vasset nok ganske mange forvirrede gamle rockere rundt omkring i kjølvannet av flanellskjorter denne perioden.

Med den nye årtusenet kom nostalgibølgen og tiden for reunioner. Black Sabbath var intet unntak, og med The Devil You Know (2009) viste de at gamle menn også kan finne opp kruttet på nytt. Eller ihvertfall bruke det gamle kruttet en gang til... Dette låter som en selvsikker gjeng. Borte er stilforvirringen og krampaktigheten som hersket på 90-tallet og vi står igjen med et meget solid album som har alt man måtte ønske seg fra den kanten. Blytunge feite riff, en fantastisk vokalprestasjon av Dio og ikke minst en fabelaktig produksjon. Det må nesten sies at denne skiva ikke er utgitt som et Black Sabbath-album men under bandnavnet "Heaven And Hell". Jeg velger likevel å ta den med her av soleklare grunner. (Også er coveret malt av en nordmann!).

Det lå vel i kortene at det før eller siden måtte bli en reunion med Ozzy også, og i 2013 kom "13" og med den var Black Sabbath ev avsluttet kapittel. En verdig avlutning vil jeg si, dette låter som ei Black Sabbath skive lagd i 2013, ikke et forsøk på å låte 1975. Det er noen flotte nikk til debutskiva på denne og ikke minst "outtroen" er helt himmelsk (hvis man kan bruke det uttrykket om dette bandet). Det eneste jeg savner på plata er vokalen til Bill Ward på den rolige låta.

Oppsummering:
Det tok lang tid å komme seg igjennom dette. Snømengder, skiløyper og høytidsavbrudd har gjort sitt til at denne prosessen tok enda lengre tid enn fryktet. men jeg skjønner greia med Black Sabbath altså. Bandet har stort sett klart å vende kappen med vinden og tilpasse seg innenfor sjangeren sin men fremdeles i stor grad klart å beholde særpreget sitt. Jeg var på forhånd litt redd for at det skulle bli veldig seigt å komme seg igjennom de siste 30 årene, men her var det heldigvis såpass langt mellom utgivelsene at tanken på å gi opp aldri meldte seg. I tillegg hjelper det jo på at det byttes ut vokalister over en lav sko slik at det aldri blir kjedelig å høre på. Men nå er våren her, og jeg er igang med nye lytteprosjekter. Deep Purple får vente til neste vinter, for jeg føler meg ferdig med Gubbe-heavy for en stund nå.

En høyst personlig rangering:

Tyr (1990)
The Seventh Star (1986)
Headless Cross (1989)
Sabotage (1975)
Masters Of Reality (1971)
Heaven And Hell (1980)
Paranoid (1970)
Mob Rules (1981)
Black Sabbath (1970)
The Devil You Know (2009)
Sabbath Bloody Sabbath (1973)
Vol 4 (1972)
13 (2013)
The Eternal Idol (1987)
Dehumanizer (1992)
Cross Purposes (1994)
Technical Ecstasy (1976)
Forbidden (1995)
Never Say Die (1978)
Born Again (1983)

Led Zeppelin

Litt om Led Zeppelin & Meg:

Fattern spilte Led Zeppelin for meg. Han hadde “3” på vinyl og jeg kan faktisk ikke huske første gang jeg hørte Immigrant Song, men det var ei låt som preget barndommen til en viss grad. Jeg gjenoppdaget platesamlinga hans noen år senere, når jeg hadde begynt å interessere meg for “heavy” for egen maskin, og gjenhøret med sangen fra barndommen var ganske spesielt. (Her hadde jeg et lite øyeblikk tenkt å skrive “magisk” men jeg har klaga så mye på bruk av det ordet at jeg valgte å styre unna). Flere av Led Zeppelins tidlige utgivelser var på denne tiden tilgjengelig på Nice Price-kassett, og både “2”og “4” gikk mange runder i walkman’en i baksetet under diverse familieferier på 80-tallet.

Jeg har ikke noe større forhold til bandet enn det, og når jeg tar for meg katalogen deres er det som endel av prosjektet “Hard-Rockens Gudfedre” som er et noe ambisiøst prosjekt jeg har på gang utover vinteren der jeg hører igjennom katalogene til Led Zeppelin, Deep Purple og Black Sabbath. Bare for å ha gjort det.

 

Gjennomhøringsperiode: 27 September 2020 – 07 November 2020

 

Vi begynner med debuten, Led Zeppelin (1969). Her er vi på 60-tallet ja. På godt og på vondt. Mest vondt som regel..... Endel kult på debuten, og endel ræl. Mye jam-session over enkelte låter og mange av sporene har en noe utflytende låtstruktur. Litt for bluesy for min del, men imponerende musikalitet på hele gjengen, særlig trommespillet er langt forut for sin tid. Høydepunkt synes jeg er Communication Breakdown. Ei låt som er så bra at den havna på Paul Stanley’s setliste når han hadde soloturne i 1989. Er det bra nok for Paul, er det bra nok for meg!

 

Allerede senere samme år slippes Led Zeppelin 2. Ah! Det var faktisk en gang i tiden da band ga ut to plater i året. Plata åpner med et av hardrockens mest ikoniske riff, “Whole Lotta Love”, og fortsetter i fint driv med den ene Zeppelin-klassikeren etter den andre. Selv om det fremdeles er mye blues her, virker låtene mer strukturerte og gjennomarrangerte. Igjen må jeg trekke frem den enorme virtuositeten til bandet. Fantastiske musikere! Jeg hadde forøvrig kjempedilla på denne skiva en sommeferie på 80-tallet og hørte ustoppelig på den hele veien Bergen-Tyristrand. Skal jeg anbefale en låt fra denne skiva så må det bli “Thank You”. En Led Zeppelin-ballade som ikke er fullt så ihjelspilt som en annen...

 

Bandet forsetter den gode trenden på de to følgende platene “3” (1970) og “4” (1971), helstøpte rockealbum der klassikerne kommer som perler på en snor, Immigrant Song, Since I’ve Been Loving You, Gallows Pole, Black Dog, Rock & Roll, Stairway To Heaven og When The Levee Breaks. Alle klassikere man finner på disse to skivene, men det finnes også gull innimellom, så her kan man trygt lytte til utgivelsene i sin helhet.

 

Led Zeppelin var nå et av verstens største rockeband, og da skjer det som ofte skjer. Man mister fokus og drive. Det starter med Houses Of The Holy (1973) – Her er det noe mer ekperimentering. Endel overdriven effektbruk på vokalen jeg ikke liker overhodet. Jeg leser på Wikipedia at flere av bandmedlemmene hadde fått sine repektive studioer i heimen nå, og det er vel muligens resultatet av en sen kveld ved en askefylt miksepult vi hører her. Den obligatoriske klassikeren er Over The Hills And Far Away (Nei, ikke den du tenker på), mens resten av skiva framstår som ujevn.  Helt klart et band som er såpass på høyden at de gjør hva de vil.

Denne trenden fortsetter også på Physical Grafitti (1975). Her er vi klart på det velkjente “alt skal med-stadiet” og gir like godt ut ei dobbeltskive med alskens ræl. Dette kunne sikkert vært et helt greit album dersom man hadde silt litt, men som så mange andre artister som sitter på “toppen av væla” er ikke alltid selvinnsikten like god, og man er gjerne omgitt av yes-men. Inneholder Kashmir, men det er omtrent det eneste positive jeg kan si om denne. Det var en lang 8-km som ble tilbakelagt med denne på ørene.....

 

Prescence (1976) åpner med det progressive mesterverket Achilles Last Stand. Dessverre fortsetter det ikke helt i samme tralten. Selv om det er et noe mer strukturert og vitalt band vi møter på denne plata, er det ganske klart at lufta har gått ut av ballongen (eller skal jeg si luftskipet?). Veldig bluesy og jammete.

 

Bandets siste skive ble In Though The Out Door (1979), et album det bandet helt klart gjør seg klare for 80-tallet. Spilt inn i Abba’s Polar Studio og slik høres det ut også. Enormt dominert av synth, med innslag av soft rock. Tenk Robert Palmer....Ikke lenge etter denne utgivelsen gikk trommis John Bonham bort, og bandet ble oppløst. Med tanke på den sviktende formkurven bandet viste på siste halvdel av 70-tallet var det kanskje like greit, for jeg er ikke helt sikker på om de hadde overlevd som band igjennom 80-tallet. Medlemmene har likevel hatt brukbare solokarrierer i etterkant, Robert Plant ga ut en rekke soloplater, samarbeidet litt med Jimmy Page igjen på 90-tallet og hadde stor suksess sammen med Alison Krauss for ikke mange år side, Page spilte i supergruppene XYZ og The Firm på 80-tallet, ga ut ei kanllskive sammen med David Coverdale, og spilte en periode sammen med The Black Crowes. John Paul Jones spiller idag i Them Crooked Vultures, har samarbeidet med Diamanda Galas og ikke minst hatt prosjekter med våre egne norske artister Deathprod og Susanna Wallumrød. Bandet har også hatt flere re-unioner og da som oftest med John Bonham’s sønn, Jason bak trommene. Er ikke sikkert dette har vært det dummeste karrieretrekket til en av de gamle dinosaurbandene, heller enn å stille med amputerte besetninger og gi ut middelmådige skiver. Et eksempel til etterfølgelse.

 

En høyst personlig rangering av Led Zeppelin-katalogen:

 

Led Zeppelin 3 (1970)

Led Zeppelin 4 (1971)

Led Zeppelin 2 (1969)

Led Zeppelin 1 (1969)

Prescence (1976)

In Through The Out Door (1979)

Houses Of The Holy (1973)

Physical Grafitti (1975)

Metallica

Samlinga har blitt mindre med årene..

Litt om Metallica & meg: Jeg oppdaget Metallica lovlig seint. Med "One". Jeg har alltid likt melodiøs musikk, og denne låta husker jeg at jeg synes både var fin og litt skummel på en gang. Spørs nok om det tritonus-intervallet hadde litt å si. Min kompis Henning hadde Kill 'Em All og den hørtes overhodet ikke slik ut. Det var også på denne tida jeg begynte å spille gitar og jeg fikk "....And Justice For All" både på LP og som Tabulaturbok til jul i 1990. Litt overambisiøst av muttern å gi akkurat det settet til en nybegynner, men et sted måtte man jo begynne, jeg begynte "the hard way".

 Når Black Album kom var jeg solgt og jeg har ikke tall på hvor mange timer med "Year And A Half" jeg så på begynnelsen av 90-tallet. Jeg var også på Spektrum-konserten i 1992, og har sett de 3 ganger til. 1996, 2009 og 2010. Jeg kan nok også takke Metallica og Cherry Lane’s tabulaturbøker for at at jeg tok skrittet fra nybegynner og opp på et aksetabelt nivå når det gjaldt gitarspill. Man skal ikke undervurdere James Hetfield! Jeg falt nok litt av Metallica-toget når Load og alt annet rart begynte å komme, men klassisk Metallica, unbeatable!

Gjennomhøringsperiode: 2 Juli 2020 – 22 September 2020

Kill 'em all (1983).

Det må være minste 25 år siden sist jeg hørte på studioversjonene av disse låtene. Jeg har aldri vært så begeistret for denne skiva, først og fremst på grunn av vokalen. Litt for påtatt agressivt og med en romklang fra helvete. Men basspillet på denne skiva er jo helt av en annen verden. Og det å ha et eget spor med en bass-solo på debutplata til et thrashband sier vel sitt om hvilken personlighet og musiker Cliff Burton faktisk var. Ellers er vel en ganske typisk førsteskive. Ungt og friskt og med låter som har blitt til over lang tid.

Høydepunkt: selv om en drøss av disse låtene har blitt klassikere velger jeg meg "Phantom Lord" som jeg synes er den låta på dette albumet som mest indikerer hvilken retning dette bandet kommer til å ta.

Ride The Lightning (1984).

Også ei skive det sikkert er over 20 år siden jeg sist hørte på, men denne gangen ble jeg meget overrasket. Allerede fra første tone så hører man at dette er et band som er på et litt annet nivå enn andre thrashband. Det er mye mere bunn i produksjonen her enn på forgjengeren og låtarrangementene er mye mer spennende. Skal jeg trekke for noe så må det nok engang være den litt gneldrete over-klanga vokalen. Men alt i alt ei solid plate. Kirk Hammet spiller jo som en gud her, hva skjedde egentlig med han? Er jo helt tydelig at han kan når han vil. En annen svært postiv ting med denne skiva er at den akkurat passe lang. Det skulle ikke vært lov med mer enn 8 låter på et album.

Høydepunkt: Tittellåta.

Master Of Puppets (1986).

Denne pleier å vinne slike “Best Thrash-Metal Albums Of All Time” kåringer. Jeg er ikke helt enig i det. Man kan kåre de 10 beste platene innenfor denne sjangeren og utelate Master Of Puppets, og når kåringen er gjort, kan man sette opp en ekstra pallplass metervis over førsteplassen og sette Master Of Puppets der. For dette er ikke Thrash, dette er kunst! Her er hver komposisjon så gjennomtenkt at det bare er å gi seg ende over. Allerede her ser man forskjellen på Metallica og “resten”. Ikke et eneste dødpunkt. Teknisk, raffinert, flott produsert. Hetfield har funnet en mer behagelig vokalstil og den overdrevne romklangen er borte. Det meste stemmer. Skal jeg kritisere noe så må det bli Kirk Hammet. Jeg synes ikke soloene holder like høyt nivå som resten av skiva. 

Høydepunkt: Orion.

…and Justice For All (1988).

Og sannelig klarte de å toppe forgjengeren nok en gang, Justice... er et progressivt mesterverk. Det bør vel nevnes at det har kommet ny bassist her også, selv om kanskje ikke basspillet er det man legger først merke til på plata...

Det er også ei skive som holder en spesiell posisjon hos meg siden det var denne skiva som gjorde meg til Metallica-fan. Samtidig som jeg hører meg igjennom denne skiva har nettopp 

S & M 2 blitt sluppet, og jeg sliter virkelig med å svelge den. Nei, da var det godt å sette til skogs og la baklengsgitaren føre meg tilbake til 1989. Jeg plages ikke nevneverdig av fraværet av bass på denne skiva slik mange andre gjør. Den har jo alltid hatt dette soundet, og det litt “flate” og overproduserte lydbildet gjør bare at detaljene kommer bedre frem. Men, det er jo alltid et men. Og det er nok en gang vår venn Kirk som slurver seg igjennom den ene rufsesoloen etter den andre. Slike låter fortjener velkomponerte soloer, ikke det beste improviserte taket.

Høydepunkt: Hør hele skiva for å få helheten!

Metallica (1991).

Det store gjennombruddet! Her er det meste spilt ihjel for lengst, men det er lenge siden jeg har hørt hele skiva i sin helhet. Det er intet mindre enn imponerende at et Bay Area Thrash-Metal Band kunne bli verdens største band ved å fortsette å spille Thrash. Joda, det er forfinet og forenklet, og Nothing Else Matters er så langt fra noen Thrash-låt, men det er likevel ikke noen stor sjangerendring som skjer. Forklar det den som kan. Ikke er Kirk helt borte her heller, selv om han burde hatt gult kort for overdreven bruk av wah-wah. Denne skiva er nok soundtracket til store deler av mitt liv som 16-17 åring. Gudene vet hvor mange timer jeg tilbrakte på gutterommet med dette albumet, tilhørende tabulatur-bok og min trofaste Ibanez RG570, så det er ikke uten en viss nostalgi jeg vandrer i skogen med dette på ørene. En ekte klassiker!

Høydepunkt: My Friend Of Misery.

Load (1996).

Så var spørsmålet, kunne Metallica følge opp gigasuksessen? Svaret er nei spør du meg. For det første, de fleste band som får et slags gjennombrudd mister litt gnisten. Metallica ble plutselig kunstsamlere, det var sigar og hatt, det var piercinger og det var kort hår. En rekke tegn på et band som er på full fart i feil retning. I tillegg prøver de å spille en slags grunge, som heller ikke er noe kvalitetsstempel i min bok. Denne plata sliter jeg virkelig med å finne noe positivt å si om. Jo, James! James høres helt konge ut på denne. Enda tøffere enn vanlig. Men hva hjelper det når han blir pakka inn i grumsete produksjon og må fremføre halvferdige låter. Og ikke nok med det! Skiva klokker inn på solide 76 minutter så elendigheten vil ingen ende ta! Bare for å være litt postiv på tampen her kan jeg jo nevne at jeg var på konserten i Spektrum i 1996, og disse låtene er faktisk btraktelig bedre live.

Høydepunkt: Mama Said (foretrekker country fremfor grunge anyday!).

Reload (1997).

Og det går fra vondt til verre. Åpner friskt, men detter sammen som det korthuset denne utgivelsen faktisk er. Mye det samme lydbildet som forgjengeren fremført av et band som ikke høres ut som de tror på det selv engang. Jeg hadde så dårlige minner og lave forventninger til å høre igjennom akkurat denne at jeg nesten hadde trodd jeg skulle bli litt postivt overrasket, men mine forventninger innfridde til de grader. Aldri har Nakkerudgata vært så lang og bratt som denne september-dagen da den ble akkompagnert av dette makkverket.

Høydepunkt: Low Man’s Lyric. Fordi den skiller seg markant ut.

St. Anger (2003).

Denne husker jeg godt! Selv om lyden var så som så, og særlig skarptromma fikk gjennomgå så høres dette ut som et band som mener og vil noe i det minste! Svært energisk, og selv om det fremdeles har et alternativt sound synes jeg denne plata funker på sin måte.

Høydepunkt: Både Frantic og Tittelåta oser god gammal Metallica, selv om det ikke nødvendigvis høres slik ut.

Death Magnetic (2008).

My Apocalypse ble vel sluppet i forkant hvis jeg ikke husker feil, og det var ei låt som virkelig lovte gull og grønne skoger. Og albumet innfridde til de grader! Her er Metallica i godt gammelt driv, med gode låter og god produksjon. Selv om de resirkulerer en god del gamle triks på denne, så tror jeg det er gjort med overlegg og således er en liten hyllest til en yngre og mer energisk utgave av seg selv.

Høydepunkt: The Day That Never Comes, Suicide & Redemption

Lulu (2011).

Jeg var litt i tvil om jeg skulle ta med denne siden endel Metallica-fans mener den ikke høer hjemme i katalogen, men såvidt meg bekjent er dette komposisjoner av Lou Reed & Metallica, og markedsført som ei Metallica/Lou Reed-skive, og ikke som f.eks Neil Young-albumet Mirror Ball der Neil ga ut ei skive under eget navn der han brukte Pearl Jam som backing band. I tillegg var det jo en etterlengtet unnskyldning til å “måtte” høre seg igjennom denne fra A til Å, noe jeg ikke har kunnet finne noen vektig grunn til tidligere. Nå må jeg bare få gjenta at dette er min blogg, med mine subjektive meninger, og selv om jeg prøver å være saklig så går rett og slett ikke det her altså. Vi begynner med det positive, her er det 2-3 kule riff som kunne vært brukt i en annen sammenheng, og hele uttrykket er såpass orginalt og sært at man fint kunne gitt ut en singel, muligens en EP (kanskje å strekke strikken litt langt) med dette materialet, men det er det. For å snakke rett fra levra: Makan til makkverk! Størsteparten av albumet er ulyd, klimpring og surr i studio. Det er tilnærmet fritt for låtstruktur og man har tydeligvis bare latt båndet gå mens enhver ide har blitt festet til tape og havnet på skiva. For å toppe det hele har man latt den gamle heroinisten Lou Reed levere obskøniteter skrevet av Tysklands største mannsgris rundt år 1900, Frank Wedekind, som et slags monotont vokalspor, kun avbrutt av Hetfield som ved ettpar anledninger serverer strofer som “I am the table” i beste David Lynch-stil.

Det er for meg ganske paradoksalt at et band som kjempet så til de grader for artisters rettigheter i forbindelse med platesalg og det fysiske formatetes overlevelse kan gi ut noe slikt og ta betalt for det av fansen*. Det er rett og slett respektløst!

Høydepunkt: For min del var høydepunktet når denne plata endelig var ferdigspilt! Den klokka inn på nærmere 90 min, og den lettelsen jeg følte når den var ferdig kan sammelignes med den følelsen jeg hadde når jeg trakk den siste visdomstanna mi.

*Det har kommet meg for øre at detta albumet lå på artistenes hjemmesider til full gjennomhøring før utgivelse. De involverte følte kanskje selv også at dette var noe “litt på siden” av hva man kunne forvente seg? Ironisk nok er jo en av de siste tekststrofene på plata “The Greatest Disapointment”. Noe jeg synes summerer opp hele prosjektet ganske greit.

Hardwired...To Self-Destruct (2016).

Her blir det litt krampeaktig synes jeg. Dette høres nesten ut som et band som parodierer Metallica. En del av thrash-låtene svinger ganske friskt, men du klarer ikke å låte like på hugget når du er feit, ferdig og femti som du klarte når du var 20 og higet etter suksess. Jeg synes også disse mid-tempo-låtene blir altfor like i lengden, og apropos lengde: Denne skiva er også alt for lang med sine 76 minutter. Droppa en 4-5 låter her, så hadde dette vært helt greit, men når man rekker 2 ganger rundt Skamarka på ei skive, så er det veldig ofte altfor mye. 

Høydepunkt: Spit Out The Bone. Klassisk avlutningslåt i god gammel stil!

Oppsummering:

Denne katalogen begynte meget bra, og det var stigning i programmet frem til og med “Black Album”, men så endret det seg, og tok etterhvert mareritt-aktige proposjoner.....

Det aller største problemet (for meg) med Metallica etter 1991 er at skivene er alt for lange. Fra å være et band som slapp plater med akkurat passe mengde musikk, ble de et band som overfylte skivene med alskens mulig ræl. Mange band og artister gikk jo i denne fella når CD-en tok over for fullt og tilbød dobbelt så lang spilletid som en LP, men Metallica fortsetter jo med dette helt frem til idag. Og noe av grunnen er jeg redd er “fordi de kan”. De lukter til tider litt pretesiøst, og den lukta er det ikke alle band som skal lukte.

Jeg var så stor Metallica-fan i 1991 at de faktisk konkurrerte med Kiss en liten periode, men idag finner jeg ikke bandet interessant overhodet. Det spørs nok om også dette er et band som bør vurdere sin egen levetid, ihvertfall med tanke på å gi ut ny musikk.

Det var egentlig synd at det var dette inntrykket jeg skulle sitte igjen med etter å ha hørt igjennom diskografien, men sånn ble det nå.

En høyst personlig rangering:

...and Justice For All. (1988)

Metallica. (1991)

Master Of Puppets. (1986)

Ride The Lightning. (1984)

Death Magnetic. (2008)

St. Anger. (2003)

Kill ‘em all. (1983)

Hardwired...To Self-Destruct. (2016)

Load. (1996)

Reload. (1997)

Lulu. (2011)

Europe

Litt om meg og Europe:

Som så mange andre var "The Final Countdown"mitt første møte med bandet. På Ti I Skuddet. Jeg fikk kassetten til jul i 1986 og spilte den vel nesten ihjel. Europe var en meget veleksponert band på denne tiden, og til og med NRK viste en eller annen livekonsert på tv i beste sendetid minns jeg. I tillegg figurerte bandet hyppig i OKEJ. Jeg husker også at "Out Of This World" kom, men at jeg ikke fikk helt fot av den, mye grunnet det litt tyngre lydbildet og utskiftingen av John Norum. I tillegg var jeg ikke en veldig stor fan av Hammond-orgel på den tida.....

Når Prisoners In Paradise kom i 1991 var det ikke helt stuerent å si høyt at man likte Europe. Ihvertfall ikke i de kretser jeg vanket, for det var faktisk ikke mulig å like både Europe, Skid Row og King Diamond samtidig. Sånn i ettertid har jeg overhodet ikke noe problem med å innrømme at jeg likte den skiva godt, og ikke minst husker jeg godt at Headbangers Ball viste videoen til John Norum-låta "We Will Be Strong" i 1992 der han gjenforenes med Joey Tempest for denne ene låta. Da lurte det en tåre i øyekroken.

Europe forsvant utover 90-tallet, og det var ikke før jeg befant meg på festival i Bilbao i 2008 jeg gikk for å se de live for første gang, og for ett trøkk! Siden den konserten har jeg vært frelst og passet på å snakke bandet opp ved enhver anledning som har bydd seg. Jeg var også så heldig å få oppleve bandet på hjemmebane i Sverige i 2015 og skulle også sett de i Oslo Spektrum i mai i år (2020). Men det satte Korona en stopper for. Det blir vel flere muligheter tenker jeg.

 

 

Gjennomhøringsperiode 10 Juni 2020 – 12 September 2020

 

Europe (1983).

Dette er ganske standard hardrock fra den perioden, på godt og vindt. Mye galopp-riff og ganske anstrengt vokal som ligger svær langt fram i lydbildet. Ettpar interessante låter, og John Norum viser allerede her hvilken gitarhelt han er. Innspillingen av denne skiva var vel premien i Svensk Rockemesterskap hvis jeg ikke husker helt feil, og det var nok ikke den dyreste produksjonen de påspanderte bandet, men det låter frisk og ungt, slik det skal gjøre.

Høydepunkt: Seven Doors Hotel.

 

Wings Of Tomorrow (1984).

Nå begynner det å ligne noe, inn med Mic og synthen hans, og vipps så har vi et band med et mye mer 70-talls inpirert sound. Europe har alltid sagt at de var svært inpirerte av Deep Purple og det hører man (nesten alt for godt) på Speed King rip-offen "Dance The Night Away"

Vokalen er mye mer behagelig her, og alt i alt er dette ei ganske bra skive.

Høydepunkt: Aphasia & Dreamer.

 

The Final Countdown (1986).

Ja hva skal man si.... tittellåta er jo spilt ihjel for lengst, men likevel, her er alt på stell!

Makan til album! Flott produsert (i sin tid) og en hitparade fra første til siste låt. Til og med "fyll-låtene" er bra her. Det er fullt forståelig at denne skiva gjorde Europe til et av de største bandene i verden på denne tida. En perfekt blend av pop og metal toppet med krystallklar vokal og den ene kremsoloen etter den andre. Det er bare å ta av seg hatten. Det finnes folk som ler av denne skiva, jeg ler av de folka.

Høydepunkt: Fristende å si hele skiva, men soloen på Heart Of Stone gir meg alltid litt ekstra gåsehud.

 

Out Of This World (1988).

Også ei gullkanta skive med drøssevis av hits. Ut med Norum og inn med veteranen Kee Marcello noe man absolutt hører på gitarspillet. Det er endel mer shredding på denne plata, og selv om jeg foretrekker John Norum's litt mere bluesy stil så spiller Marcello svært smakfullt på dette albumet. Flotte fraseringer og man hører tydelig at hver gitarsolo er gjennomarbeidet. Europe ønsket seg et litt røffere uttrykk på denne plata, og med en litt annen produksjon så hadde de nok lyktes med det.

Høydepunkt: Igjen er hele skiva solid som f... men skal jeg trekke frem noe må det bli reinnspillingen av "Open Your Heart" & "Ready Or Not".

 

Prisoners In Paradise (1991).

Varierende kvalitet på skiva. Endel virkelige gode låter, men også forsøk på blende inn i datidens “morro-metall” (Warrant, Danger Danger osv). En annen ting som er typisk for plater fra denne tida er at de som regel er altfor lange. CD-formatet gjorde at man plutselig kunne fylle opp med nærmere 90 minutter musikk, noe mange band tydeligvis så på som en regel snarere enn en mulighet (kommer garantert tilbake til dette senere). Tidsmessig befinner vi oss helt på tampen av “hair-metalens hay-days” og Europe tar seg faktisk en pause etter denne utgivelsen. Noe en del andre band kanskje også burde ha gjort.

Høydepunkt: Girl From Lebanon.

 

Start From The Dark (2004).

Jeg fikk med meg at det var en slags reunion ved milleniumsskiftet, men denne skiva gikk meg hus forbi. Skulle dette være det store comebacket? Hadde denne skiva komme 10 år tidligere hadde den passet glimrende, for her summeres 90-tallet opp ganske greit. Etablert band prøver å høres ut som et grunge-band samt ettpar unplugged-svisker. Ga band ut slike skiver i 2004? Jeg kommer ikke umiddelbart på noe jeg kan sammenligne med. Noterer meg at John Norum er tilbake på gitar uten at det gir noen umiddelbar effekt.

Høydepunkt: Flames. (Siden den har ganske frisk gitarsolo).

 

Secret Society (2006).

Nok et album jeg ikke ante eksisterte. Grunnet litt grugg i systemet mitt ble jeg nødt til å høre igjennom denne skiva to ganger, og det var nok lurt. For det første, dette høres ikke ut som Europe overhodet. Hvis noen hadde spilt dette for meg og bedt meg gjette hvilket band det var, hadde jeg ALDRI gjetta på Europe. Et mye modnere uttrykk både i låtstruktur, produksjon og ikke minst Storm Thorgerson(?) coveret. Dette er ei utrolig fin skive, men den blir likevel rangert langt ned på lista mi siden den er såpass på siden av hva dette bandet står for. Dette er ei skive man kan spille for musikksnobber som ler av The Final Countdown. Et klart bevis på at bandet har blitt voksent.

Høydepunkt: Always The Pretenders har noe av det gamle Europe i seg, og A Mother’s Son er kanskje Europe’s fineste ballade.

 

Last Look At Eden (2009).

Denne husker jeg kom! Dette var etter jeg gjenoppdaget Europe og denne utgivelsen kastet så absolutt bensin på bålet. Her stemmer det meste! Klassisk tungrock i en moderne innpakning. Influensene fra 70-tallets giganter er så absolutt hørbare, men det later ikke som gamlisrock av den grunn. Mye smakfull synth-bruk. I kjølvannet av denne kom også den live-DVD’en “Live At Sheperds Bush” som anbefales på det varmeste!

Høydepunkt: No Stone Unturned.

 

Bag Of Bones (2012).

Nok en utgivelse som gikk under radaren hos meg. Fin skive, men blir litt for “bluesa” for meg. Nok engang skinner influensene fra 70-tallet solid igjennom, og det er mye Whitesnake i denne skiva her. Solid plate for de som liker denslags, og nok et eksempel på at “voksne” Europe er et band å regne med i samtiden.

Høydepunkt: Drink And A Smile. (Fint Livsmotto).

 

War Of Kings (2015).

For ei skive! Når tittelåta ble sluppet som single trodde jeg ikke mine egne ører, så til de grader vitalt! Et blytungt riff toppet med en helt utrolig vokalprestasjon. Dette albumet fører på en måte “gamle” og “nye” Europe sammen, siden det både har det modne uttrykket i tillegg til de gode fengende låtene som var typisk for bandet tidlig i karrieren (Svenskhits).

Flere av mine venner fikk øynene opp for Europe etter nettopp denne utgivelsen, og bandet fikk vel en ganske så ny vår etter denne.

Høydepunkt: Tittellåta!

 

Walk The Earth (2017).

Her fortsetter vi i samme gata som forgjengeren. Sterke låter, og en fin produksjon som gjør at hele skiva blir pakket inn i et svevende, drømmende slør. Grunnen til at den havner såpass langt ned på lista er rett og slett at denne gangen forventet jeg et sterkt album, og ble ikke så til de grader tatt på senga slik jeg gjorde med forgjengeren.

Høydepunkt: Pictures, Turn To Dust.

 

Oppsummering:

Dette har stort sett vært en hyggelig gjennomhøring. En god del av materialet kjente jeg jo til fra før, men jeg fikk også ettpar førstegangs gjennomhøringer av plater jeg faktisk ikke var klar over eksisterte. Bortsett fra ett lite feilskjær på starten av det nye milleniumet holder Europe høy standard. Og det er ikke alle pudderock-band forunt å faktisk klare å fornye seg og vokse opp slik nettopp de har klart. Europe er så absolutt et band å regne med også i 2020 uten at man trenger å ta på seg nostalgibrillene av den grunn.

 

 

Høyst personlig rangering:

 

Out Of This World (1988)

War Of Kings (2015)

The Final Countdown (1986)

Walk The Earth (2017)

Last Look At Eden (2009)

Wings Of Tomorrow (1984)

Secret Society (2006)

Prisoners In Paradise (1991)

Europe (1983)

Start From The Dark (2004)

Amorphis

Gjennomhøringsperiode: 7 mars 2020 - 7 april 2020

Litt om Amorphis og meg: Første gang jeg hørte bandet var når jeg fikk en opptakskassett med Tales From The Thousand Lakes av en overivrig odøling som mente dette var midt i gata for meg siden jeg likte bl.a. Therion. Jeg hørte igjennom kassetten, men fikk ikke noe voldsom fot av bandet så kassetten havnet i en skuff. Neste møte var når en kompis kjøpte Nuclear Blast-sampleren "Beauty In Darkness" i 1996. Her var bandet representert med den smellvakre "My Kantele" som jeg falt pladask for. Siden har jeg fulgt sporadisk med på bandet, og fikk nesten sett de live en nyttårsaften i Sveits for endel år siden.....

Bandet starter opp som Death Metal med den første demoen (Privilege Of Evil, 1995), og på platedebuten som kom året etter (The Karelian Isthmus, 1992). Selv om det er småtteri her som ikke er tidstypisk for sjangeren. Det finnes både innslag av folketoner og kreativt to-stemt gitarspill, men det er på Tales From The Thousand Lakes (1994) man virkelig begynner å høre et band som står ut ifra mengden. Det har kommet til en synth, og de catchy "abba-riffene" som ofte kjennetegner bandet begynner å dukke opp.

Med Elegy (1996) Får Amorphis sitt store kommersielle gjennombrudd, og med god grunn. Her stemmer alt, bare gromlåter og det ene riffet mer fengende enn det andre. bandet har fått inn ny trommis og en vokalist som virkelig drar i land cleanvokalen. Med Nuclear Blast i ryggen, og singelen "My Kantele" ble Amorphis plutselig "a household name" i metal-kretser. Pluss poeng for bruk av trekkspill. Ikke et overrepresentert instrument innenfor sjangeren.

Når band får en såpass stor suksess som Amorphis fikk med Elegy skjer ofte en av to ting. Enten lager bandet en kliss lik plate for å tilfredsstille markedet, eller de begynner å eksperimentere. Amorphis går for eksperimentering. Bandet beveger seg mer i retning 70-tallet med nesten utelukkende clean vokal, lavere tempo, små-psykedeliske og progressive arrangementer, samt utradisjonell instrumentbruk (Hammond, Fløyte, Saksofon). Dette uttrykket er svært tilstede både på Tuonela (1999), og Am Universum (2001). Og selv om den sterkeste eimen av jazztobakk gir seg etterhvert, synes jeg også at den neste utgivelsen (Far From The Sun 2003) også er preget av litt slapp stemning og låter litt for "alternativt" etter min smak. Denne skiva ligger av en eller annen grunn ikke på Spotify.....

På Eclipse (2006) kommer vokalisten Tomi Joutsen med, og det gjør susen! Meget bra vokal på denne skiva, men litt kjedelige låter i et litt for lavt tempo all over, men allerede året etter er bandet på plass med nytt album (Silent Waters) og her sitter det virkelig! Mye engende riff, et vanvittig driv og en fantastisk produksjon. Vokalisten stråler virkelig på denne utgivelsen.

Den gode stemningen fortsetter både på Skyforger (2009) og The Beginning Of Times (2010). Fengende, fint tempo (perfekt å gå til disse) og en generell fin balanse mellom folk- og prog-elementene. Skyforger er nok den skiva jeg føler er aller mest kommers. Mye "hit-triks" i låtskrivinga på det albumet. På TBOT vil jeg forøvrig spesielt trekke fram den fantastiske "Song Of Sage". Hvis du skal spille ei eneste Amorphis-låt for noen, spill denne!

Etter tre knall-album er det på tide med et aldri så lite "buljongpar", men det skulle bare mangle. Circle (2013) er ingen favoritt hos meg uten at jeg kan sette fingeren på noe spesielt som gjør at den ikke sitter helt. 2-3 fine låter, men resten blir rett og slett litt for kjedelig for meg.

Hvis man var redd for at Amorphis hadde mista det litt (igjen) så motbeviser de dette kraftig med Under The Red Cloud (2015) og Queen Of Time (2018). Disse to skivene er en perfekt miks av alt dette bandet har gjort de siste 27 årene. Folk, Death, Prog, Melodiøst, Goth... alt pakket inn i perfekt produksjon. Hvis man skal begynne å lytte på dette bandet, kan nok disse to albumene være en grei inngangsport. Ekstra plusspoeng for gjesteopptreden av Frk. Gathering og Mr. Shining på sistnevnte.

Oppsummering: En sterk katalog av et band som har vært aktive i  mange år. Jeg koste meg mye med gjennomhøring av denne diskografien. Selv om "the stoner years" var en litt seig periode, er det alltid gøy med band som "kommer tilbake" og det gjør Amorphis til gangs. I tillegg er det alltid gøy med band som ikke stagnerer, og det kan man ikke beskylde disse finnene for å gjøre.

Høyst personlig rangering:

Elegy (1996)

The Beginning Of Times (2011)
Silent Waters (2007)
Queen Of Time (2018)
Under The Red Cloud (2015)
Skyforger (2009)

Far From The Sun (2003)

Tales From The Thousand Lakes (1994)
Circle (2013)
Eclipse (2006)

Tuonela (1999)

The Karelian Isthmus (1992)

An Universum (2001)