Nightwish

Undertegnede sjarmerer Floor Jansen.

Litt om Nightwish og meg: Jeg liker å tenke at jeg har fått med meg "The rise & fall of Nightwish". Fra den enorme entusiasmen jeg følte når jeg for første gang hørte Oceanborn på gamle ærverdige Torgersen Musikk, til den likegyldigheten jeg har i forhold til nye utgivelser fra bandet i dag. Det er vel ikke til å stikke under en stol at dette er band som har tatt ettpar litt uheldige avgjørelser iløpet av karrieren sin og at tida muligens har løpt litt ifra de. Jeg har fått med meg Nightwish live 4 ganger, Rockefeller 2003, Spektrum 2005, Sentrum Scene 2007 og på Norway Rock Festival i 2018.  I tillegg var jeg på konserten på Rockefeller i 2004 men bomma totalt på dagsform og endte opp med å dra hjem etter supportbandet. Fikk også med meg Tarja live solo på Graspop i 2010, og det var nok kanskje bedre enn de Nightwish-konsertene jeg har overværet. På samme festival opptrådte forøvrig Floor Jansen med Revamp, men da visste jeg ikke at det også kom til å bli en Nightwish-relatert konsertopplevelse. Jeg ser for meg at dette kommer til å bli en letthørt katalog uten de altfor store humpene underveis, og soleis ideel for sommeren. Vi går igang. Eller som en finne ville sagt: Ei saa peitää!

Gjennomhøringsperiode: 3 Juni 2021 - 20 Juni 2021.

Angels Fall First (1997) - En liten forsmak på hva man har i vente. Full av ungdommelig entusiasme, skyhøye ambisjoner og altfor mange låter. Som mange debutalbum er også spriket i kvalitet ganske voldsomt og man kan jo spørre seg om det kanskje burde vært en litt strammere utvelgingsprosess på låter til denne skiva. Jeg trur denne kunne stått seg bedre dersom man hadde silt litt og ikke tatt med rubbel og bit. Plata lider også litt under en noe rufsete og slurvete produksjon, og den vokalen til Tuomas er jo et kapittel for seg selv, men alt i alt så er det en interessant utgivelse som inneholder både noen kjente og ukjente perler.
Høydepunkt: Lappi I-IV

Oceanborn (1998) - Takes me back! Til en tid med siviltjeneste, Hønefoss' minste hybel og lønn hver 14.dag. Mitt første møte med Nightwish, og det satt! Progressivt, fengende, og med en vokalist som parkerte alt annet av kvinnelige vokalister man hadde hørt før. Jeg kan nesten ikke huske noe annet band jeg har fått så hakeslipp av som jeg fikk når jeg hørte dette første gang. Her er det power metal "to the next level" og dette er vel en av skivene som definerer, om ikke skapte begrepet "symfonisk metal". Alt er på plass her, låtene, produksjonen, ferdighetene og ikke minst hvor mye det er jobbet med det rytmiske. Det er ganske friskt at en finne kan lage så mye fin frasering på engelsk som det man hører her. Passe lang og uten dødpunkter. Holder seg forbausende godt den dag i dag.
Høydepunkt: Sacrament Of Wilderness

Wishmaster (2000) - Fortsetter på mange måter der Oceanborn slapp, selv om jeg ikke synes denne er like solid helhetlig. Det er endel stoff på denne skiva som kan tyde litt på hastverksarbeid til tross for at det har gått 2 år siden forrige utgivelse. Mellom disse to albumene deltok Nightwish i  den finske Melodifestivalen og høstet stor suksess i hjemlandet, noe som kanskje gjorde at behovet for en ny utgivelse gikk litt på akkord med låtene. Jeg bare spekulerer altså. Mer Power Metal og fremtredende synth på denne skiva, og vi hører virkelig Tuomas' forkjærlighet for Hans Zimmer.
Høydepunkt: Dead Boy's Poem.

Century Child (2002) - Nå begynner det virkelig å bli noe her! Denne skiva gir meg fremdeles gåsehud. Mye av synthen er byttet ut med et skikkelig orkester, og inn som ny mann kommer selveste nissefar, Marco Hietala for å overta bassen og noen vokalske krumspring. Med en vokalist til å spille på blir lydbildet veldig mye mer variert, og Tarja benytter også litt brystklang innimellom som gjør en fin avveksling til den klassiske sopranstemmen. 
Høydepunkt: Beauty Of The Beast.

Once (2004) - Dette må jo være tidenes beste album i sin sjanger! Har alt. Mer orkester og mer metal (sjekk den doble rytmegitaren som er lagt på de fleste låtene). Låtene er fengende og ekstremt velkomponerte, og det er nettopp disse hitmaker-tendensene som gjorde at Nightwish ble et så mye større band enn Within Temptation, Lacuna Coil og After Forever. Marco har funnet sin plass i bandet og bidrar mer på vokalsiden, og Tarja synger enda mer med sin "vanlige" stemme. I tillegg er det enorm variasjon i låtene, så dette fremstår som et meget helstøpt og gjennomarbeidet album.
Høydepunkt: Ghost Love Score.

Dark Passion Play (2007) - Da var det over og ut for Tarja, og inn med det heller ubeskrevne bladet, Anette Olzon. Anette hopper virkelig etter Wirkola, og lander på kulen med et smell. Der Tarja hadde denne dramatiske opera-sopranen som kledde den pompøse musikken til de grader, er Anette mer en slags Carola/Agnetha Fältskog. Hun holder rett og slett ikke mål. Enkelte av de nyskrevne låtene som er litt mer "pop'ete fungerer helt greit, men når de drar til på sitt mest symfoniske så passer rett og slett ikke stemmen hennes til musikken. Man kan dele denne skiva i 2. De låtene som høres ut som Once, og som tydeligvis er skrevet for at Tarja, eller en annen vokalist med samme stemme skulle sunget det, og de låtene som er skrevet etter at Anette entret bandet og man fikk mer innblikk i hva hennes potensiale var. Sistnevnte fungerer brukbart og fjerner seg dessuten fra det typiske "power metal" soundet Nightwish tidligere har hatt. Jeg skal ikke gjøre dette til noen Anette Olzon-hets, jeg liker mye av vokalen hennes godt, og etter Nightwish har hun gjort flere gode greier (Pain!) men jeg var å så denne besetningen av bandet live, og det var totalhavari altså. Det er nesten dårlig gjort å be noen fremføre musikk som man helt klart ikke har forutsetninger for å kunne levere. 
Høydepunkt: Cadence Of Her Last Breath.

Imaginaerum (2011) - Tilbake med et smell, og for ei skive! Vi møter et mye mer progga band, og her er det stilforvirring til den store gullmedaljen (og det er et kompliment). Anettes vokal passer mye bedre på denne plata, og hun høres også mye mer selvsikker ut her. Som mange andre fans av bandet så ga jeg nok ikke denne utgivelsen noen særlig stor sjanse siden den forrige plata og turneen ikke "satt" helt for å si det mildt, så det var faktisk en aldri så liten positiv overraskelse jeg fikk når jeg klemte ivei med gjennomlyttinga av denne en litt lummer søndag formiddag på vest-siden av Væleren. Jeg er på nåværende tidspunkt ikke helt sikker på hvor jeg skal sette opp dette albumet på lista mi, for jeg ble tatt litt på senga over at det var så jævlig bra. Det er folk, det er metal, det er jazz, det er filmmusikk, det er rett og slett ei fantastisk skive som jeg umiddelbart fikk lyst til å sette på en gang til. Høydepunkt: Ghost River (Men dette er ei konseptskive som helst bør høres fra start til slutt).

Endless Forms Most Beautiful (2015) - Ny vokalist igjen. Denne gangen den noe mer meritterte Floor Jansen som sørget for at Nightwish nok en gang ble et fyrverkeri live, og som ga nytt liv til gamle låter med sin noe mer kraftfulle vokal. Dessverre synes jeg at bandet tar et lite steg tilbake her, med mer symfo/power-metal-tendenser, noe som låter litt utdater i 2015. Jeg synes heller ikke den stemmeprakten Floor viser live overhodet kommer til sin rett på denne skiva. Dette var egentlig en liten nedtur. 
Høydepunkt: The Greatest Show On Earth.

Human. :II: Nature (2020) - Nå har vi beveget oss over i et litt annet musikalsk landskap. Noen rester av gamle Nightwish hører man fremdeles, men dette er mer ei prog-skive. Man kan dele denne skiva i to, den første delen der det er et metal-band, og den instrumentale delen som mer føles som et Tuomas solo-album. Band-delen viser et noe mer voksent Nightwish og det er ikke fullt så letthørt som det har vært tidligere. Det kan være dette er et forsøk på å utvikle seg i en annen retning, men jeg har blitt lurt før. (Se over). Uansett så synes jeg musikken her kler vokalen til Floor bedre, og hun kommer litt mer til sin rett her. Instrumental-delen er veldig pen den, og vi hører nok en gang hvor inspirert Tuomas er av filmmusikk-komponister som Danny Elfman og Hans Zimmer. Albumet vokser etter flere gjennomhøringer, så gi det en sjanse.
Høydepunkt: Noise

Oppsummering: Et hyggelig gjenhør med noe jeg hørte ekstremt mye på en periode, men som jeg ikke har lånt øret til på årevis nå. Dette er jo helt klart et band som har hatt sin storhetstid, og mye av denne musikken hører hjemme i en litt annen tid, og fungerer ikke så veldig bra idag. Men det var en fin liten tidsreise dette her, og jeg koste meg stort sett igjennom hele katalogen. Siste nytt om Nightwish er at Marco ga seg i bandet, og jeg leste nylig et intervju med Tuomas der han sier at de vurderte å avslutte under Nightwish-navnet etter det, men valgte å fortsette likevel etter å ha konferert med gitarist Emppu som sammen med Tuomas er det eneste gjenværende orginalmedlemmet. Personlig synes jeg Nightwish burde kasta inn håndkle for mange år siden. Uansett en fin katalog med en flott kurve til tross for det noe ufortjente stempelet som camping-metal.

Once (2004)
Imaginaerum (2011)
Century Child (2002)
Oceanborn (1998)
Human. :II: Nature (2020)
Dark Passion Play (2007)
Angels Fall First (1997)
Wishmaster (2000)
Endless Forms Most Beautiful (2015)

Pink Floyd

Litt om Pink Floyd og meg:

Pink Floyd er et av disse bandene jeg visstnok skal ha alle forutsetninger for å like, men samtidig ikke får helt taket på, og dette kommer nok til å skinne kraftig igjennom når jeg tar en rask gjennomgang av katalogen.

Første gangen jeg hørte Pink Floyd var nok på kassetten, "Vi Skal Lure Skrue" fra 1980 . En litt obskur utgivelse som besto av artige innslag signert Tom Mathiesen og Erling Bonde iblandet datidens hits. På denne kassetten var en coverversjon av "Another Brick In The Wall". Jeg hadde faktisk tenkt å skrive at låta ikke gjorde nevneverdig inntrykk på en 5-åring, men tok meg i det når jeg innså at dette var den eneste låta jeg huska fra denne utgivelsen. 
Neste møte med Pink Floyd var "Learning To Fly". Ei jente i klassen spilte denne i musikktimen. Hun hadde selvsagt en eldre bror som eide kassetten og jeg husker godt at den lange introen og det mildt sagt suggerende gitarriffet var meget spennende! Samme låta hadde vel også en avspilling på TopPop på samme tiden om jeg ikke husker feil. (For de som ikke husker: TopPop var et musikkprogram på NRK, den gangen da NRK hadde musikkprogrammer som faktisk tok for seg original musikk).
Etterhvert som jeg ble litt eldre og begynte å spille så dukket Floyd oftere og oftere opp både med nye utgivelser og ikke minst som inpirasjonskilder hos andre artister, min første Pink Floyd-skive ble "The Final Cut" som jeg fikk av en eldre sambygding omkring 1990. En litt trøblete start, men jeg ga den nå en sjanse. Når interessen for progrock tok seg opp kraftig utover 90-tallet gikk jeg til innkjøp av samleboksen "Shine On" og senere de skivene som ikke var i den, så dette er faktisk ett av få band jeg kan si jeg har alle studioalbumene til. 
Jeg hørte igjennom alle skivene underveis i den samleprosessen, men synes å erindre at jeg syntes mye av det var noe utilgjengelig. Vi får se hvordan det fortoner seg nå, over 20 år senere. Here We Go!

Gjennomhøringsperiode: 14 April 2021 - 28 Mai 2021.

Når jeg hører igjennom de tidlige albumene innser jeg raskt at dette er noe jeg ikke helt "catcher" og derfor ikke skal uttale meg så altfor mye om. Vi snakker en salig psykedelisk blanding her, og jeg har i utgangspunktet ganske bastante meninger om endel ting som foregikk på slutten av 60-tallet, så for å beholde den gode stemningen konkluderer jeg bare med at dette overhodet ikke er min greie, og sannsynligvis er det heller ikke musikk som er ment for å høres en gang mens man i sunn norsk friskus-ånd forserer lokale fjelltopper. (Dette gjelder utgivelsene Piper At The Gates Of Dawn, A Saucerful Of Secrets, Ummagumma, Atom Heart Mother og Meddle. Disse kom ut i tidsrommet 1967-71.

På Obscured By Clouds (1972) begynner det hele å få litt mer form. Her begynner låtstrukturen å bli noe mer tradisjonell og bandet drar seg sakte men sikkert litt mer mot den kjente etablerte måten å stable sammen musikk på som mange tilhengere med forakt i stemmen vil kalle kommers. Og når vi snakker om kommers, neste album er The Dark Side Of The Moon (1973). Av mange kåret til tidenes album, og ei skive som fremdeles selger et eksemplar hvert kvarter (eller noe sånt). Dette er meget bra! Ikke minst komposisjonen av skiva som helhet. Her henger alt på greip, alt har sin plass og ingenting er tilfeldig. Pink Floyd følger opp med nok et knallalbum, Wish You Were Here (1975), og i mine ører er dette ei vel så god skive som Dark Side. Uansett helt vilt å kunne gi ut to slike fullengdere etter hverandre. Animals (1977) er ei skive som ofte blir oversett siden den ligger slik den gjør i katalogen, men her finner man Pink Floyd på sitt mest rocka og "organiske" hvis man kan bruke et slikt ord. En liten personlig favoritt og en overraskelse der. 
Så er et duket for selveste The Wall (1979) og her er det meste sagt fra før. Overdådig og velprodusert (Bob Ezrin). Uten tvil et mesterverk, men med noen låter som er litt ihjelspilt. Likevel, når man får de levert i sin orginale plassering på albumet låter de fremdeles friskt. Og med denne fantastiske utgivelsen vinker vi farvel både til 70-tallet og til Pink Floyd som helt band.

The Final Cut (1983) er visttnok endel leftovers fra The Wall og nærmest et Roger Waters soloalbum. Gjenhøret med den første Floyd-skiva jeg fikk var ikke så veldig hjertelig egentlig, og det var da voldsomt så mye tekst som skal formidles da! Skriv heller ei bok da...
Om forgjengeren er Waters' soloalbum er A Momentary Lapse Of Reason (1987) David Gilmour's skive. Dette er for meg katalogens høydepunkt. Sannsynligvis fordi dette ligner mest på mye av den musikken jeg vanligvis lytter til. Et snev av både metal, goth-rock og new romantics, alt smurt sammen til en herlig kommersiell pakke. Må trekke litt for overdreven bruk av saksofon (eller "bruk av saksofon" som andre kaller det) men ellers leverer denne plata på alle måter, ikke minst i sin samtid. Hvem skulle trudd at Pink Floyd skulle levere ei slik deilig 80-talls plate.

Det går ganske mange år før neste plate slippes. The Divison Bell (1994) var et album jeg hørte endel på når det kom og som jeg da oppfattet som rimelig bra, men som jeg nå med dagens ører ikke synes låter like bra lenger. Det blir en sånn veldig "voksen rock" feeling på den som jeg ikke helt fikser. Litt for mye kvinnekor, litt for mye saksofon, og (utrolig nok) litt for mye gitarsoloer. Like fullt en kommersiell suksess for bandet i sitt fjerde tiår. Smått imponerende.

Det så lenge ut til at The Divison Bell skulle bli bandets svanesang, men det ligger jo alltids noe gammelt ræl på noen taper rundt omkring noe som resulterte i The Endless River (2014). En fin stemningsplate/lydkulisse om enn noe abstrakt, men nå er det vel akkurat slik Pink Floyd skal være. Jeg synes nok dette er en mer passende avslutning på bandets studioutgivelser enn forgjeneren som kom for 20 år siden. Et verdig postludium for å være litt svulstig. Og det kan man jo være i selskap med dette bandet.

Oppsummering: Denne katalogen har stått på lista mi i lang tid, men jeg var lenge i tvil om jeg faktisk skulle gjennomføre den. Først og fremst fordi jeg vet at de tidligste skivene kan være en liten utfordring for meg, men også fordi dette er musikk som er såpass "nedpå" at det kan være litt vanskelig å kombinere det med litt kvikk turgåing. Begge dissa antagelsene viste seg å stemme, men jeg synes likevel detta gikk ganske greit, og selv om det var nesten en lettelse å bli ferdig med dette, så var det en periode her jeg virkelig koste meg. Jeg må nok konkludere med at Pink Floyd ikke helt er min greie, og jegmistenker at det er ganske mange "Pink Floyd-fans" der ute som heller ikke har hørt seg igjennom dette fra A-Å og nettopp av den grunn titulerer seg som fans, men det skal jeg ikke spekulere i. Det var nok mer "ræl" en jeg hadde sett for meg, og jeg så for meg en god del, men når det er sagt så er det også øyeblikk her som virkelig underbygger bandets posisjon og som gjør at jeg forstår hvorfor de har fått en slik legendestatus som det de har. La meg oppsummere slik: Pink Floyd - ikke alt for alle, men noe for enhver. God sommer!

En høyst personlig rangering:

A Momentary Lapse Of Reason (1987)
The Wall (1979)
Animals (1977)
Wish You Were Here (1975)
The Dark Side Of The Moon (1973)
The Endless River (2014)
The Divison Bell (1994)
Obscured By Clouds (1972)
The Final Cut (1983)
Meddle (1971)
A Saucerful Of Secrets (1968)
Piper At The Gates Of Dawn (1967)
Ummagumma (1969)

Paul Stanley's Soul Station - Now And Then

Jeg har vært rimelig lunken til dette her helt siden de første mobilfilmene av "bandet" dukket opp på YouTube, og jeg ble ikke akkurat fra meg av begeistring når det ble kunngjort at Paul Stanley var igang med plateinnspilling med Soul Station heller, men det viste seg at skiva faktisk skulle inneholde nyskrevet materiale og hvor ofte får man egentlig noe nytt fra Paul Stanley.

Mitt kjennskap til Soul Station begrenset seg til de tidligere nevnte Youtube-videoene samt en bootleg som kom for ettpar år siden som inneholder en hel konsert fra 2016,og noen utvalgte filmsnutter med bandet, og som nokengang avslørte at stemmen til Paul ikke er det den engang var. Det må være lov å si at troen på dette ikke var helt til stede, og når de første låtene ble sluppet her på senvinteren innfridde de svært lave forventningene så det sang. Dette låt platt, plysj & pus og når hele albumet kom var jeg forberedt på at dette var en utgivelse man måtte legge endel tid og godvilje i før man kunne danne seg et helhetsinntrykk.

Jeg føler jeg har gjort mitt, og skal nå ta dere igjennom de trinnene jeg har synes har vært nødvendig for min egen del for å kunne felle en endelig dom om denne skiva. Igjen må jeg presisere at dette er min egen personlige mening, og jeg skal ikke utrope meg selv til noen som helst slags form for musikkpoliti.

Trinn 1: Første gjennomhøring.
Allerede her butta det litt. Dette er ikke en musikksjanger jeg er vant til å høre på, og det litt svulstige lydbildet er ikke akkurat min greie. Jeg måtte faktisk ha tre pauser iløpet av denne seansen for å komme meg igjennom hele skiva, og det lover ikke godt. Jeg tenkte easy listening og heismusikk flere ganger under første gjennomhøring. Paul synger så pent han bare kan, men det blir veldig "fislete" til tider, og det er flere ganger her at tankene går til Eric Cartman. Og det er aldri et godt tegn.....

Trinn 2: Bli kjent med materialet.
Siden dette hovedsaklig er en coverskive så leita jeg opp orginalversjonene av låtene og satte sammen en spilleliste med disse sammen med Soul Station-versjonene. Paul holder seg stort sett til orginalene men jeg synes faktisk han har klart å "softe" til sine versjonere ytterigere. Det er mange av disse låtene som opprinnelig ikke har disse evinnelige søtsuppe-strykerne som gjennomsyrer nyinnspillingene til de grader, og som er stor skyd i at dette blir så slitsomt å høre på i lengden. Jeg synes også det er pussig at Eric Singer ikke får mere tumleplass på Ooh Child når man hører hvordan trommisen tar av på orginalen, og jeg kan heller ikke fatte at noen som helst synes det var passende med den gitarsoloen på "You Are Everything". Det er ikke tvil om at Rafel Moreira er en dyktig gitarist, men dette ble veldig rart!

Trinn 3: De nyskrevne låtene.
Siden coverlåtene ikke falt i smak så fokuserer jeg heller på de nye låtene.
"I Do" føyer seg elegant inn sammen med coverlåtene, svulstig arrangert, sutrete vokal og fort glemt. "Lorelei" høres i mine ører ut som en Melodi Grand Prix-låt, og da henviser jeg ikke bare til tittelen. (Her kunne det vært en New Jordal Swingers-referanse, men jeg lot den ligge). Men de tre resterende, "Save Me (From You)", "Whenever You're Ready (I'm Here)" og "I, Oh I" er meget gode, med sistnevnte som skivas høydepunkt. Dette er låter som kunne kledd en Kiss-drakt og som viser at gamle Bert fremdeles har det som trengs. Tommel opp på disse!

Trinn 4: Finn min indre "soul-man".
Som et siste ledd i denne prosessen med å prøve å få lytta denne plata bra så prøvde jeg å sette den i en slags tidsriktig kontekst. Siden dette er materiale hovedsaklig fra 70-tallet investerte jeg i ei halv flaske Johnnie Walker Red Label (som var den mest 70-talls aktige spriten de hadde på Vik-polet, forøvrig et spørsmål dama som jobba der aldri hadde fått før), spretta vinylen og skrudde på litt dunkel gul belysning for å se om jeg kanskje kunne komme i en slags stemning der denne skiva "satt" litt bedre hos meg, men det var dessverre fånyttes det også. Jeg har tidligere sagt at det bare er AC/DC og Rolling Stones som ikke blir bedre med brennevin, men nå har de to faktisk fått selskap.

Konklusjon:
Til tross for iherdige forsøk så funker ikke dette for meg. Og det er nok hovedsaklig grunnet selve sjangeren. Dette er en musikkstil jeg overhodet ikke har noe forhold til og som heller ikke tiltaler meg i noen særlig stor grad, og da blir det vanskelig. Selv om det er Paul Stanley. Jeg noterer meg at det refereres til å ha "moden musikksmak" når det gjelder å like dette her, men hvis det er dette som er moden musikksmak så fortsetter jeg heller med mitt altså. 

Black Sabbath

Litt om Black Sabbath og meg:

Black Sabbath er et band jeg ikke skal påstå at jeg har noe spesielt stort forhold til, men jeg husker at jeg kjøpte både Headless Cross og Tyr når de kom ut. På den tiden var både Ozzy og Dio veletablerte soloartister og jeg ante ikke at Ozzy hadde sunget i Black Sabbath før fattern opplyste meg om dette en eller annen gang på slutten av 80-tallet. At Dio også hadde vært innom aner jeg ikke når jeg fikk vite, og det at Glenn Hughes sang på ei skive ble jeg ikke oppmerksom på før for noen få år siden. Som sagt ikke noe spesielt forhold til bandet. Store barter - det er egentlig det jeg husker jeg tenkte.

Man har jo blitt eksponert endel for bandet etterhvert da. Dette er tross alt en gjeng som som fant opp den skummel-rocken som står mitt hjerte så nær, men det er med blandede følelser jeg gyver løs på denne mildt sagt massive katalogen. band som har holdt det gående i sånn ca 50 år pleier å ha noen utgivelser og perioder det kan være litt seigt å høre seg igjennom. Men Black Sabbath skal vel være nettopp dette, seigt. Here we go!

Gjennomhøringsperiode: 7 Januar - 10 April, 2021

Debuten, Black Sabbath (1970) er slik som debutalbum ofte er. En salig miks av låter bandet har hatt liggende over tid. Jeg synes det er mye "rall" på denne. Det lefles med flere stilarter og tendenserer til og med til jazz (gud forby) til tider. Åpningslåta er jo en bauta i seg selv, og jeg kan veldig godt forstå at dette låt skikkelig skummelt i sin tid, men det dukker opp både for munnspill og livlig valsetakt iløpet av de to neste låtene på skiva, så uhyggen sitter ikke så lenge i. Mørkt og dystert lydbilde på hele produksjonen da, og et utrolig fett cover! 

På oppfølgeren Paranoid (1970) har bandet fått satt seg noe mer, formelen er funnet og allerede her står klassikerene i kø. Selv om tittellåta forlengst er spilt ihjel er både denne skiva og oppfølgeren Masters Of Reality (1971) knallsterke skiver som står seg godt den dag i dag. Og nok en gang må jeg få trekke fram det store plusset med å høre igjennom skiver fra 70-tallet, nemlig spilletiden!

De to neste utgivelsene synes jeg dupper litt igjen. Både Vol 4 (1972) og Sabbath Bloody Sabbath (1973) viser en litt mer eksperimentell side av bandet. De blytunge riffene er tidvis byttet ut med med mere groovy og svingende saker. Mer stoner enn doom om du vil. Men Ozzy leverer virkelig sakene på disse to skivene, og har vel aldri hørtes mer frenetisk og gal ut enn akkurat å disse. Rick Wakeman dukker forøvrig opp på Sabbath Bloody Sabbath og gjør sin innsats for at ei skive som muligens lider av litt ide-tørke blir noe mer interessant å høre på.

På Sabotage (1975) er bandet heldigvis tilbake i god gammel form igjen, og alt som hittil har vært bra på de foregående utgivelsene er på denne skiva blandet sammen til en fantastisk cocktail av et album. Min personlige favoritt fra denne perioden, og et slags verdig punktum vil jeg si, for nå begynner det svikte litt i fundamentet her. Både Technical Ecstasy (1976) og Never Say Die (1978) er i mine ører svake utgivelser. Det virker som et svært forvirrende tid musikkmessig, det virker som om det forsøkes på noe kommersielle greier og den stemningen som i tidligere år kjennetegnet bandet er nærmest fraværende på disse to skivene. På Never Say Die er det til og med innslag av blåsere eller "hornmusikk" som jeg liker å kalle det, og det er sjelden et godt tegn! Dette var vel også en periode det gikk litt "hardt for seg" på party-fronten, og Ozzy var inn og ut av bandet alt etter dagsform disse årene. En era er over, og vi noterer at oss at dette også er siste gang den samme Black Sabbath-besetningen spiller på to plater på rad.

Enter 80-tallet,  man vinker farvel til Ozzy for denne gang og ønsker Dio velkommen i bandet. Og for en vitaminboost det er! Heaven And Hell (1980) viser et totalt revatilsert band på alle måter. Det hagler jo av klassikere på denne skiva, og jeg synes det er ganske fascinerende hvordan bandet tilpasser seg tidens musikalske landskap både når det gjelder låtene og selve musiseringen. Det er ikke så mange band som fikser å plukke opp de musikalske dreiningene i tiden alltid, og ihvertfall ikke når de er såpass nedsnødde som enkelte av disse karene var på den tida, men det spilte tydeligvis ingen rolle for dette låter kuler & krutt den dag i dag. Oppfølgeren Mob Rules (1981) fortsetter i samme gata, men jeg synes ikke låtene på denne er like sterke, og med disse to skivene under beltet takket Dio for seg i Black Sabbath for denne gang, og dermed starter en noe "søkende" tid i bandets historie.

Born Again (1983) har Ian Gillan på vokal, noe som etter sigende var resultatet av en fuktig pubtur, og slik høres det jaggu meg ut også. Når jeg skulle gå igang med å høre på denne skiva lurte jeg på om det ville høres mest ut som Deep Purple eller Black Sabbath. Sannheten er vel at det ikke høres ut som noen av delene, dette spriker i alle retninger. Når man i tillegg slenger på en noe sparsommelig produksjon gjør at denne plata havner rimelig langt ned på rangeringen min.

Seventh Star (1986) kan skilte med enda en gammel Purple-helt bak mikrofonen, nemlig Glenn Hughes. han er forøvrig ikke eneste nyankommende på skiva, fra og med denne utgivelsen blir Black Sabbath en kvintett siden en synthspiller blir innlemmet i det gode selskap. Det kan også nevnes at man på trommer her finner ingen ringere enn Eric Singer, så denne skiva kan det hende jeg kommer tilbake til etterhvert. Og dette låter pent! Veldig pent! Nesten altfor pent, for her er alt som heter "skummelt" totalt fraværende, og bandet (eller Tony Iommi) viser nok en gang at de fikser å tilpasse seg tidens muikalske lydbilde.

Black Sabbath står nå med begge beina godt planta i 80-tallet og på The Eternal Idol (1987) dukker det opp nok en ny vokalist i Tony Martin, og han blir faktisk værende på hele tre skiver i første omgang. Det er på denne tiden den fjortenårige Jon-Robert blir kjent med Black Sabbath og både Headless Cross (1989) og Tyr (1990) er skiver som har en litt spesiell posisjon hos meg. Jeg synes disse to skivene har en fin stemning, gode låter og ikke minst en fantastisk vokal. jeg banner sikkert i kirka når jeg sier dette, men jeg har banna i kirka før jeg.... Anno Mundi....gåsehud!

Vi beveger oss inn i 90-tallet, og for første gang i en over 20 år lang karriere synes jeg bandet tar et skritt bakover. Det var jo veldig mange klassiske band som sleit utover 90-tallet og Black Sabbath er intet unntak. På Dehumanizer (1992) er Dio tilbake på vokal, men jeg synes ikke det hjelper noe særlig altså, for dette husker jeg at jeg syntes låt forferdelig gubbeaktig i 1992. Hadde skiva kommet etter Mob Rules ti år tidligere så hadde den vært helt grei, men der Tony Iommi tidligere har vært veldig flink til å fornye seg så svikter han litt nå altså, men det kunne vært verre. de kunne prøvd seg på grunge. 

Og apropos grunge, på Cross Purposes (1994) hører jeg klare tendenser til litt grunge-harmonisering (kan man skirive det?) i enkelte vokalpartier. Tony Martin igjen denne gangen, og albumet er en slags mash-up av ting vi har hørt tidligere. Endel resirkulerte riff og en litt uklar retning. Kan man ha blitt litt uinspirert med årene? Jeg synes både denne og neste album i katalogen, Forbidden (1995) låter litt som pliktløp. Men med fare for å gjenta meg selv, det er vel nettopp dette som er tidstypisk for dinosaurband midt på 90-tallet, og det vasset nok ganske mange forvirrede gamle rockere rundt omkring i kjølvannet av flanellskjorter denne perioden.

Med den nye årtusenet kom nostalgibølgen og tiden for reunioner. Black Sabbath var intet unntak, og med The Devil You Know (2009) viste de at gamle menn også kan finne opp kruttet på nytt. Eller ihvertfall bruke det gamle kruttet en gang til... Dette låter som en selvsikker gjeng. Borte er stilforvirringen og krampaktigheten som hersket på 90-tallet og vi står igjen med et meget solid album som har alt man måtte ønske seg fra den kanten. Blytunge feite riff, en fantastisk vokalprestasjon av Dio og ikke minst en fabelaktig produksjon. Det må nesten sies at denne skiva ikke er utgitt som et Black Sabbath-album men under bandnavnet "Heaven And Hell". Jeg velger likevel å ta den med her av soleklare grunner. (Også er coveret malt av en nordmann!).

Det lå vel i kortene at det før eller siden måtte bli en reunion med Ozzy også, og i 2013 kom "13" og med den var Black Sabbath ev avsluttet kapittel. En verdig avlutning vil jeg si, dette låter som ei Black Sabbath skive lagd i 2013, ikke et forsøk på å låte 1975. Det er noen flotte nikk til debutskiva på denne og ikke minst "outtroen" er helt himmelsk (hvis man kan bruke det uttrykket om dette bandet). Det eneste jeg savner på plata er vokalen til Bill Ward på den rolige låta.

Oppsummering:
Det tok lang tid å komme seg igjennom dette. Snømengder, skiløyper og høytidsavbrudd har gjort sitt til at denne prosessen tok enda lengre tid enn fryktet. men jeg skjønner greia med Black Sabbath altså. Bandet har stort sett klart å vende kappen med vinden og tilpasse seg innenfor sjangeren sin men fremdeles i stor grad klart å beholde særpreget sitt. Jeg var på forhånd litt redd for at det skulle bli veldig seigt å komme seg igjennom de siste 30 årene, men her var det heldigvis såpass langt mellom utgivelsene at tanken på å gi opp aldri meldte seg. I tillegg hjelper det jo på at det byttes ut vokalister over en lav sko slik at det aldri blir kjedelig å høre på. Men nå er våren her, og jeg er igang med nye lytteprosjekter. Deep Purple får vente til neste vinter, for jeg føler meg ferdig med Gubbe-heavy for en stund nå.

En høyst personlig rangering:

Tyr (1990)
The Seventh Star (1986)
Headless Cross (1989)
Sabotage (1975)
Masters Of Reality (1971)
Heaven And Hell (1980)
Paranoid (1970)
Mob Rules (1981)
Black Sabbath (1970)
The Devil You Know (2009)
Sabbath Bloody Sabbath (1973)
Vol 4 (1972)
13 (2013)
The Eternal Idol (1987)
Dehumanizer (1992)
Cross Purposes (1994)
Technical Ecstasy (1976)
Forbidden (1995)
Never Say Die (1978)
Born Again (1983)

East Temple Avenue - Both Sides Of Midnight

Utgitt: 2020

Grunn til å ha i Kiss-samlinga: Bruce Kulick spiller på en låt.

Ny utgivelse fra Darren Phillips, men denne gangen som under navnet "East Temple Avenue". Et slags globalt band med medlemmer fra Australia, USA og Sverige. Utrolig hva man kan få til i disse dager...

Skiva er klassisk AOR. Meget melodiøs og velprodusert på alle måter, og etter et kjapt googlesøk her kan jeg se at det hagler med gode kritikker også, og innafor sin stil så treffer den absolutt godt. Mye friskt gitarspill til tider er det også.

Låta som Bruce spiller på "My Last Breath" er faktisk en nyinnspilling av en låt Darren gjorde som soloartist i 2018 der også Bruce spilte gitar, og det er det samme gitarsporet som blir brukt på denne versjonen også. Låta er en slags powerballad som inneholder alle tjuvtriksa, og når modulasjonen kom på slutten her så kunne jeg ikke la være å trekke litt på smilebåndet og tenke litt på Melodi Grand Prix og Eurovision.

Rent personlig blir dette både litt for soft, glætt og ikke minst utdatert selv om jeg hører kvaliteten. Det blir nok med den ene obligatoriske gjennomlyttinga jeg gjør av alle nye innkjøp før jeg setter de i hylla.

Plata er gitt ut på AOR-Heaven og er tilgjengelig gjennom de fleste platebutikker på nett.

East Temple Avenue på YouTube

East Temple Avenue på Facebook

Trønder-tur

Når Kiss - The Exhibition skulle fremvises i all sin prakt på Rockheim tok det ikke lang tid før jeg kontaktet Henning for å planlegge tur, og når det kom for en dag at selveste Alex "Room Service" Bergdahl skulle holde foredrag falt de siste brikkene på plass og tur ble bestilt. Tog til, fly hjem. Den samme gamle suksessoppskriften m.a.o.

Denne gangen skulle vi ta nattog med sovekupe, slik at vi kunne ankomme kvikke og raske på morgenkvisten, klar for en dag i Trønder-hovedstaden. Og slik ble det jo selvsagt...vi skulle jo møtes på Rock In i 17-tida for "å få i oss litt mat". Toget gikk vel ikke før nærmere 23:00.....

Vi rakk toget. Sovekupe fikk vi også, men med et såpass dårlig påskrevet nummer på nøkkelkortet at jeg måtte to turer tilbake til konduktøren for å få bekreftet hvor vi faktisk skulle bo. Etter andre tur ble jeg også nektet servering. Sikkert lurt. Vi hadde likevel "en på lomma" og stemningen i sovekupeen steg oppover Gudbrandsdalen..

Det var litt av morgen vi fikk i trynet når vi kom til Trondheim, sur vind og hodepine. Et besøk på nærmeste Kiwi-butikk resulterte i både Paracet og duggfriske EC Dahl's og det var en lettbeint duo som satte kursen mot hotellet. Et hotell som ikke hadde tatt høyde for at folk ville sjekke inn kl 08:30 på morningen. Likevel gjorde resepsjonisten sitt ytterste (Platinum medlemsskap lønte seg tydeligvis) og fikk stua oss inn på et rom rimelig kvikt.

Etter en liten morgendubb var vi klare for en skikkelig runde i bartebyen. Vi hadde gjort grundig research, og lagt opp ei skikkelig løype slik at vi skulle få et skikkelig inntrykk av byens uteliv. Første stopp ble en pub ved nacn "Lille London" hvor vi ble sittende til Rockheim åpnet. Vi fikk kikket grundig på utstillingen, og det er smått imponerende hva denne svensken bak "Kiss - The Exhibition" har klart å samle seg opp igjennom årene. Mye sko! Vi skummet igjennom resten av museet "bare for å ha gjort det" og endte til slutt opp i souvernirbutikken der Henning kjøpte en snasen t-skjorte til sin håpefulle, mens undertegnede prøvde å kjøpe en plakat til kveldens event, noe som ikke var mulig. Nok en gang måtte man ta saken i egne hender. For å forsikre oss om at innkjøpene ikke skulle gå tapt (noe som fort skjer på slike turer) stakk vi sporenstreks tilbake på hotellet for å legge det på rommet. Vi passerte Lille London på veien, og stakk en tur innom for ettpar øl og en matbit, noe som resulterte at det ble dags for en aldri så liten timeout igjen. 

Etter ettermiddagsluren bestemte vi oss for å være tidlig ute for kveldens foredrag, og tenkte vi heller kunne ta ettpar kalde på Rockheim i forkant. (Og selvfølgelig var vi innom Lille London på vei dit). Som sagt så gjort, men hvem traff vi i baren på Rockheim? Jo selveste Alex! Etter å ha avklart at vi ikke var klistre gæerne fans ble vi sittende sammen med selveste Mr Room Service mens han forberedte seg for kveldens foredrag, og jeg må virkelig si at dette var vel så gøy som selve foredraget. Jeg tror Alex lærte en hel del om hvordan det var å vokse opp som Kiss-fan i Norge på 80-tallet den dagen. Ikke minst om hvorfor vi i Norge forstår svensk mye bedre enn andre veien. Og det er ikke hver dag du møter en kar som vil snakke om Melody Line's historie og samtidig blir skikkelig glad når han får vite at DT/BB står for Drammens Tidene & Buskerud Blad (Internt dette).

Et fantastisk foredrag ble holdt. Vi fikk bevitne photoshoppens barndom, der Vinnie Vincent's hode dukker opp over alt, og vi fikk se "kladder" til det ene legendariske coveret etter det andre. Kritiske spørsmål ble stilt (tegnet Ken Kelly det originale Destroyer-coveret før eller etter Destroyer-coveret) og hvor mange Kiss-medlemmer står det egentlig på baksiden av Animalize. Livsviktige spørsmål med andre ord! Men for en lydhør forsamling denne kvelden på Rockheim kunne det knapt bli bedre! I tillegg fikk vi en liten bonus med fordraget "Kiss I Norge" og alt dette er filmet men ennå ikke tilgjengelig. Skjerpings Bergdahl!

Etter foredraget ble det vist Kiss-konsert på storskjerm, men vi forlot likevel åstedet, tok et skikkelig farvel med Alex som forsvant ut i Trøndernatten før vi satte kursen mot hotellet. Det hadde vært en lang dag, men vi rakk likevel ettpar runder på Lille London før vi kollapset på rommet.

En rolig retur dagen etter. Nok en flott tur med deg, Henning, og sånn i etterkant synes jeg faktisk vi fikk utrolig mye ut av en dag i Trondheim. Når man arriverer tidlig og legger seg seint (klokka var vel bortimot 23...) er det utrolig hva man faktisk kan rekke! Noen skikkelig pubrunde ble det aldri, men jeg er sikker på at når akkurat vi to reiser på tur, har vi minst like stort utbytte av å finne oss ett stamsted med en gang, som å kaste bort verdifull tid på konstant leting etter neste pub. Må det ikke bli lenge til neste utflukt, takk for turen!

Chris Manning - Destination

Signert skive m/sticker & plekter.

Utgitt: 2020

Grunn til å ha i Kiss-samlinga: Bruce Kulick spiller på låta "Start Over Now".

Chris Manning, låtskriver og session-gitarist fra Dallas. Et kjapt Google-søk viser at Chris har spilt sammen med gitar-storheter som Michael Schenker, Yngwie Malmsteen og George Lynch, og at han er mest kjent som gitarist i et Led Zeppelin-tributeband. Som så mange gode musikere er det coverlåter som gir salt i maten, men i motsetning til mange gode musikere lager faktisk Chris egen musikk og dette er hans 4.album.

Låta Bruce bidrar på er en seig rocker der jeg ikke kan unngå å få assosiasjoner til grønsj. Sannsynligvis grunnet de litt laaaange vokalene til vokalisten (som forøvrig har en veldig Nu-metal stemme). Til tross for at låta tenderer mot både grønsj og nu-metal liker jeg den godt. Synes den har en fin moderne tvist på klassisk hardrock. Bruce leverer som vanlig en smakfull solo.

Resten av skiva er forholsvis lettbeint hardrock med blues-influenser og mye smakfullt gitararbeid. Chris vet så absolutt hva han driver med, og dette er ei plate jeg fort kan finne på å høre flere ganger. CD kan bestilles fra Chris' hjemmeside.

Video til låta med Bruce.

Hjemmesiden til Chris.

Chris Manning på Facebook.

Chris Manning på Spotify.

The Darren Phillips Project - Best Man For You

 

Utgitt: 2020

Grunn til å ha i Kiss-samlinga: To låter skrevet av Paul Stanley, hvorav en uutgitt.

Darren Phillips er litt kjent i Australia, i utvalgte AOR-kretser og det er tydeligvis det. Ekstremt lite info å finne på internett om fyren også, men jeg har nå klart å komme frem til at han er musikant og låtskriver, og at han hadde sitt eget radioshow for noen år siden der han intervjuet andre musikanter vi heller aldri har hørt om og der skapte seg det nettverket han senere har brukt når han har gitt ut musikk.

Best Man For You som Paul skrev sammen med Jean Beauvoir, er en av de legendariske uutgitte Paul Stanley-låtene fra slutten av 80-tallet og har så langt kun vært tilgjengelig på diverse bootlegs og YouTube, men Darren tørker støv av låta han, og spiller inn en versjon som er meget tro mot originalen.

jeg liker DPP-versjonen av låta meget godt, sannsynligvis fordi de har gjort svært lite med låta, og det er gøy å høre en velprodusert utgave av denne. Låta føles litt utdatert idag, men hadde den blitt gitt ut når den ble skrevet hadde den absolutt hatt hitpotensiale. CD-singelen inneholder også en trubadur-versjon av Wouldn't You Like To Know Me som jeg lar passere i stillhet.....

Video til låta.

Bestill CD-singelen her.

Darren Phillips Project på Facebook

Darren Phillips Project på Spotify.

Orginalversjonen av låta.

Led Zeppelin

Litt om Led Zeppelin & Meg:

Fattern spilte Led Zeppelin for meg. Han hadde “3” på vinyl og jeg kan faktisk ikke huske første gang jeg hørte Immigrant Song, men det var ei låt som preget barndommen til en viss grad. Jeg gjenoppdaget platesamlinga hans noen år senere, når jeg hadde begynt å interessere meg for “heavy” for egen maskin, og gjenhøret med sangen fra barndommen var ganske spesielt. (Her hadde jeg et lite øyeblikk tenkt å skrive “magisk” men jeg har klaga så mye på bruk av det ordet at jeg valgte å styre unna). Flere av Led Zeppelins tidlige utgivelser var på denne tiden tilgjengelig på Nice Price-kassett, og både “2”og “4” gikk mange runder i walkman’en i baksetet under diverse familieferier på 80-tallet.

Jeg har ikke noe større forhold til bandet enn det, og når jeg tar for meg katalogen deres er det som endel av prosjektet “Hard-Rockens Gudfedre” som er et noe ambisiøst prosjekt jeg har på gang utover vinteren der jeg hører igjennom katalogene til Led Zeppelin, Deep Purple og Black Sabbath. Bare for å ha gjort det.

 

Gjennomhøringsperiode: 27 September 2020 – 07 November 2020

 

Vi begynner med debuten, Led Zeppelin (1969). Her er vi på 60-tallet ja. På godt og på vondt. Mest vondt som regel..... Endel kult på debuten, og endel ræl. Mye jam-session over enkelte låter og mange av sporene har en noe utflytende låtstruktur. Litt for bluesy for min del, men imponerende musikalitet på hele gjengen, særlig trommespillet er langt forut for sin tid. Høydepunkt synes jeg er Communication Breakdown. Ei låt som er så bra at den havna på Paul Stanley’s setliste når han hadde soloturne i 1989. Er det bra nok for Paul, er det bra nok for meg!

 

Allerede senere samme år slippes Led Zeppelin 2. Ah! Det var faktisk en gang i tiden da band ga ut to plater i året. Plata åpner med et av hardrockens mest ikoniske riff, “Whole Lotta Love”, og fortsetter i fint driv med den ene Zeppelin-klassikeren etter den andre. Selv om det fremdeles er mye blues her, virker låtene mer strukturerte og gjennomarrangerte. Igjen må jeg trekke frem den enorme virtuositeten til bandet. Fantastiske musikere! Jeg hadde forøvrig kjempedilla på denne skiva en sommeferie på 80-tallet og hørte ustoppelig på den hele veien Bergen-Tyristrand. Skal jeg anbefale en låt fra denne skiva så må det bli “Thank You”. En Led Zeppelin-ballade som ikke er fullt så ihjelspilt som en annen...

 

Bandet forsetter den gode trenden på de to følgende platene “3” (1970) og “4” (1971), helstøpte rockealbum der klassikerne kommer som perler på en snor, Immigrant Song, Since I’ve Been Loving You, Gallows Pole, Black Dog, Rock & Roll, Stairway To Heaven og When The Levee Breaks. Alle klassikere man finner på disse to skivene, men det finnes også gull innimellom, så her kan man trygt lytte til utgivelsene i sin helhet.

 

Led Zeppelin var nå et av verstens største rockeband, og da skjer det som ofte skjer. Man mister fokus og drive. Det starter med Houses Of The Holy (1973) – Her er det noe mer ekperimentering. Endel overdriven effektbruk på vokalen jeg ikke liker overhodet. Jeg leser på Wikipedia at flere av bandmedlemmene hadde fått sine repektive studioer i heimen nå, og det er vel muligens resultatet av en sen kveld ved en askefylt miksepult vi hører her. Den obligatoriske klassikeren er Over The Hills And Far Away (Nei, ikke den du tenker på), mens resten av skiva framstår som ujevn.  Helt klart et band som er såpass på høyden at de gjør hva de vil.

Denne trenden fortsetter også på Physical Grafitti (1975). Her er vi klart på det velkjente “alt skal med-stadiet” og gir like godt ut ei dobbeltskive med alskens ræl. Dette kunne sikkert vært et helt greit album dersom man hadde silt litt, men som så mange andre artister som sitter på “toppen av væla” er ikke alltid selvinnsikten like god, og man er gjerne omgitt av yes-men. Inneholder Kashmir, men det er omtrent det eneste positive jeg kan si om denne. Det var en lang 8-km som ble tilbakelagt med denne på ørene.....

 

Prescence (1976) åpner med det progressive mesterverket Achilles Last Stand. Dessverre fortsetter det ikke helt i samme tralten. Selv om det er et noe mer strukturert og vitalt band vi møter på denne plata, er det ganske klart at lufta har gått ut av ballongen (eller skal jeg si luftskipet?). Veldig bluesy og jammete.

 

Bandets siste skive ble In Though The Out Door (1979), et album det bandet helt klart gjør seg klare for 80-tallet. Spilt inn i Abba’s Polar Studio og slik høres det ut også. Enormt dominert av synth, med innslag av soft rock. Tenk Robert Palmer....Ikke lenge etter denne utgivelsen gikk trommis John Bonham bort, og bandet ble oppløst. Med tanke på den sviktende formkurven bandet viste på siste halvdel av 70-tallet var det kanskje like greit, for jeg er ikke helt sikker på om de hadde overlevd som band igjennom 80-tallet. Medlemmene har likevel hatt brukbare solokarrierer i etterkant, Robert Plant ga ut en rekke soloplater, samarbeidet litt med Jimmy Page igjen på 90-tallet og hadde stor suksess sammen med Alison Krauss for ikke mange år side, Page spilte i supergruppene XYZ og The Firm på 80-tallet, ga ut ei kanllskive sammen med David Coverdale, og spilte en periode sammen med The Black Crowes. John Paul Jones spiller idag i Them Crooked Vultures, har samarbeidet med Diamanda Galas og ikke minst hatt prosjekter med våre egne norske artister Deathprod og Susanna Wallumrød. Bandet har også hatt flere re-unioner og da som oftest med John Bonham’s sønn, Jason bak trommene. Er ikke sikkert dette har vært det dummeste karrieretrekket til en av de gamle dinosaurbandene, heller enn å stille med amputerte besetninger og gi ut middelmådige skiver. Et eksempel til etterfølgelse.

 

En høyst personlig rangering av Led Zeppelin-katalogen:

 

Led Zeppelin 3 (1970)

Led Zeppelin 4 (1971)

Led Zeppelin 2 (1969)

Led Zeppelin 1 (1969)

Prescence (1976)

In Through The Out Door (1979)

Houses Of The Holy (1973)

Physical Grafitti (1975)