Led Zeppelin

Litt om Led Zeppelin & Meg:

Fattern spilte Led Zeppelin for meg. Han hadde “3” på vinyl og jeg kan faktisk ikke huske første gang jeg hørte Immigrant Song, men det var ei låt som preget barndommen til en viss grad. Jeg gjenoppdaget platesamlinga hans noen år senere, når jeg hadde begynt å interessere meg for “heavy” for egen maskin, og gjenhøret med sangen fra barndommen var ganske spesielt. (Her hadde jeg et lite øyeblikk tenkt å skrive “magisk” men jeg har klaga så mye på bruk av det ordet at jeg valgte å styre unna). Flere av Led Zeppelins tidlige utgivelser var på denne tiden tilgjengelig på Nice Price-kassett, og både “2”og “4” gikk mange runder i walkman’en i baksetet under diverse familieferier på 80-tallet.

Jeg har ikke noe større forhold til bandet enn det, og når jeg tar for meg katalogen deres er det som endel av prosjektet “Hard-Rockens Gudfedre” som er et noe ambisiøst prosjekt jeg har på gang utover vinteren der jeg hører igjennom katalogene til Led Zeppelin, Deep Purple og Black Sabbath. Bare for å ha gjort det.

 

Gjennomhøringsperiode: 27 September 2020 – 07 November 2020

 

Vi begynner med debuten, Led Zeppelin (1969). Her er vi på 60-tallet ja. På godt og på vondt. Mest vondt som regel..... Endel kult på debuten, og endel ræl. Mye jam-session over enkelte låter og mange av sporene har en noe utflytende låtstruktur. Litt for bluesy for min del, men imponerende musikalitet på hele gjengen, særlig trommespillet er langt forut for sin tid. Høydepunkt synes jeg er Communication Breakdown. Ei låt som er så bra at den havna på Paul Stanley’s setliste når han hadde soloturne i 1989. Er det bra nok for Paul, er det bra nok for meg!

 

Allerede senere samme år slippes Led Zeppelin 2. Ah! Det var faktisk en gang i tiden da band ga ut to plater i året. Plata åpner med et av hardrockens mest ikoniske riff, “Whole Lotta Love”, og fortsetter i fint driv med den ene Zeppelin-klassikeren etter den andre. Selv om det fremdeles er mye blues her, virker låtene mer strukturerte og gjennomarrangerte. Igjen må jeg trekke frem den enorme virtuositeten til bandet. Fantastiske musikere! Jeg hadde forøvrig kjempedilla på denne skiva en sommeferie på 80-tallet og hørte ustoppelig på den hele veien Bergen-Tyristrand. Skal jeg anbefale en låt fra denne skiva så må det bli “Thank You”. En Led Zeppelin-ballade som ikke er fullt så ihjelspilt som en annen...

 

Bandet forsetter den gode trenden på de to følgende platene “3” (1970) og “4” (1971), helstøpte rockealbum der klassikerne kommer som perler på en snor, Immigrant Song, Since I’ve Been Loving You, Gallows Pole, Black Dog, Rock & Roll, Stairway To Heaven og When The Levee Breaks. Alle klassikere man finner på disse to skivene, men det finnes også gull innimellom, så her kan man trygt lytte til utgivelsene i sin helhet.

 

Led Zeppelin var nå et av verstens største rockeband, og da skjer det som ofte skjer. Man mister fokus og drive. Det starter med Houses Of The Holy (1973) – Her er det noe mer ekperimentering. Endel overdriven effektbruk på vokalen jeg ikke liker overhodet. Jeg leser på Wikipedia at flere av bandmedlemmene hadde fått sine repektive studioer i heimen nå, og det er vel muligens resultatet av en sen kveld ved en askefylt miksepult vi hører her. Den obligatoriske klassikeren er Over The Hills And Far Away (Nei, ikke den du tenker på), mens resten av skiva framstår som ujevn.  Helt klart et band som er såpass på høyden at de gjør hva de vil.

Denne trenden fortsetter også på Physical Grafitti (1975). Her er vi klart på det velkjente “alt skal med-stadiet” og gir like godt ut ei dobbeltskive med alskens ræl. Dette kunne sikkert vært et helt greit album dersom man hadde silt litt, men som så mange andre artister som sitter på “toppen av væla” er ikke alltid selvinnsikten like god, og man er gjerne omgitt av yes-men. Inneholder Kashmir, men det er omtrent det eneste positive jeg kan si om denne. Det var en lang 8-km som ble tilbakelagt med denne på ørene.....

 

Prescence (1976) åpner med det progressive mesterverket Achilles Last Stand. Dessverre fortsetter det ikke helt i samme tralten. Selv om det er et noe mer strukturert og vitalt band vi møter på denne plata, er det ganske klart at lufta har gått ut av ballongen (eller skal jeg si luftskipet?). Veldig bluesy og jammete.

 

Bandets siste skive ble In Though The Out Door (1979), et album det bandet helt klart gjør seg klare for 80-tallet. Spilt inn i Abba’s Polar Studio og slik høres det ut også. Enormt dominert av synth, med innslag av soft rock. Tenk Robert Palmer....Ikke lenge etter denne utgivelsen gikk trommis John Bonham bort, og bandet ble oppløst. Med tanke på den sviktende formkurven bandet viste på siste halvdel av 70-tallet var det kanskje like greit, for jeg er ikke helt sikker på om de hadde overlevd som band igjennom 80-tallet. Medlemmene har likevel hatt brukbare solokarrierer i etterkant, Robert Plant ga ut en rekke soloplater, samarbeidet litt med Jimmy Page igjen på 90-tallet og hadde stor suksess sammen med Alison Krauss for ikke mange år side, Page spilte i supergruppene XYZ og The Firm på 80-tallet, ga ut ei kanllskive sammen med David Coverdale, og spilte en periode sammen med The Black Crowes. John Paul Jones spiller idag i Them Crooked Vultures, har samarbeidet med Diamanda Galas og ikke minst hatt prosjekter med våre egne norske artister Deathprod og Susanna Wallumrød. Bandet har også hatt flere re-unioner og da som oftest med John Bonham’s sønn, Jason bak trommene. Er ikke sikkert dette har vært det dummeste karrieretrekket til en av de gamle dinosaurbandene, heller enn å stille med amputerte besetninger og gi ut middelmådige skiver. Et eksempel til etterfølgelse.

 

En høyst personlig rangering av Led Zeppelin-katalogen:

 

Led Zeppelin 3 (1970)

Led Zeppelin 4 (1971)

Led Zeppelin 2 (1969)

Led Zeppelin 1 (1969)

Prescence (1976)

In Through The Out Door (1979)

Houses Of The Holy (1973)

Physical Grafitti (1975)