Litt om Pink Floyd og meg:
Pink Floyd er et av disse bandene jeg visstnok skal ha alle forutsetninger for å like, men samtidig ikke får helt taket på, og dette kommer nok til å skinne kraftig igjennom når jeg tar en rask gjennomgang av katalogen.
Første gangen jeg hørte Pink Floyd var nok på kassetten, "Vi Skal Lure Skrue" fra 1980 . En litt obskur utgivelse som besto av artige innslag signert Tom Mathiesen og Erling Bonde iblandet datidens hits. På denne kassetten var en coverversjon av "Another Brick In The Wall". Jeg hadde faktisk tenkt å skrive at låta ikke gjorde nevneverdig inntrykk på en 5-åring, men tok meg i det når jeg innså at dette var den eneste låta jeg huska fra denne utgivelsen.
Neste møte med Pink Floyd var "Learning To Fly". Ei jente i klassen spilte denne i musikktimen. Hun hadde selvsagt en eldre bror som eide kassetten og jeg husker godt at den lange introen og det mildt sagt suggerende gitarriffet var meget spennende! Samme låta hadde vel også en avspilling på TopPop på samme tiden om jeg ikke husker feil. (For de som ikke husker: TopPop var et musikkprogram på NRK, den gangen da NRK hadde musikkprogrammer som faktisk tok for seg original musikk).
Etterhvert som jeg ble litt eldre og begynte å spille så dukket Floyd oftere og oftere opp både med nye utgivelser og ikke minst som inpirasjonskilder hos andre artister, min første Pink Floyd-skive ble "The Final Cut" som jeg fikk av en eldre sambygding omkring 1990. En litt trøblete start, men jeg ga den nå en sjanse. Når interessen for progrock tok seg opp kraftig utover 90-tallet gikk jeg til innkjøp av samleboksen "Shine On" og senere de skivene som ikke var i den, så dette er faktisk ett av få band jeg kan si jeg har alle studioalbumene til.
Jeg hørte igjennom alle skivene underveis i den samleprosessen, men synes å erindre at jeg syntes mye av det var noe utilgjengelig. Vi får se hvordan det fortoner seg nå, over 20 år senere. Here We Go!
Gjennomhøringsperiode: 14 April 2021 - 28 Mai 2021.
Når jeg hører igjennom de tidlige albumene innser jeg raskt at dette er noe jeg ikke helt "catcher" og derfor ikke skal uttale meg så altfor mye om. Vi snakker en salig psykedelisk blanding her, og jeg har i utgangspunktet ganske bastante meninger om endel ting som foregikk på slutten av 60-tallet, så for å beholde den gode stemningen konkluderer jeg bare med at dette overhodet ikke er min greie, og sannsynligvis er det heller ikke musikk som er ment for å høres en gang mens man i sunn norsk friskus-ånd forserer lokale fjelltopper. (Dette gjelder utgivelsene Piper At The Gates Of Dawn, A Saucerful Of Secrets, Ummagumma, Atom Heart Mother og Meddle. Disse kom ut i tidsrommet 1967-71.
På Obscured By Clouds (1972) begynner det hele å få litt mer form. Her begynner låtstrukturen å bli noe mer tradisjonell og bandet drar seg sakte men sikkert litt mer mot den kjente etablerte måten å stable sammen musikk på som mange tilhengere med forakt i stemmen vil kalle kommers. Og når vi snakker om kommers, neste album er The Dark Side Of The Moon (1973). Av mange kåret til tidenes album, og ei skive som fremdeles selger et eksemplar hvert kvarter (eller noe sånt). Dette er meget bra! Ikke minst komposisjonen av skiva som helhet. Her henger alt på greip, alt har sin plass og ingenting er tilfeldig. Pink Floyd følger opp med nok et knallalbum, Wish You Were Here (1975), og i mine ører er dette ei vel så god skive som Dark Side. Uansett helt vilt å kunne gi ut to slike fullengdere etter hverandre. Animals (1977) er ei skive som ofte blir oversett siden den ligger slik den gjør i katalogen, men her finner man Pink Floyd på sitt mest rocka og "organiske" hvis man kan bruke et slikt ord. En liten personlig favoritt og en overraskelse der.
Så er et duket for selveste The Wall (1979) og her er det meste sagt fra før. Overdådig og velprodusert (Bob Ezrin). Uten tvil et mesterverk, men med noen låter som er litt ihjelspilt. Likevel, når man får de levert i sin orginale plassering på albumet låter de fremdeles friskt. Og med denne fantastiske utgivelsen vinker vi farvel både til 70-tallet og til Pink Floyd som helt band.
The Final Cut (1983) er visttnok endel leftovers fra The Wall og nærmest et Roger Waters soloalbum. Gjenhøret med den første Floyd-skiva jeg fikk var ikke så veldig hjertelig egentlig, og det var da voldsomt så mye tekst som skal formidles da! Skriv heller ei bok da...
Om forgjengeren er Waters' soloalbum er A Momentary Lapse Of Reason (1987) David Gilmour's skive. Dette er for meg katalogens høydepunkt. Sannsynligvis fordi dette ligner mest på mye av den musikken jeg vanligvis lytter til. Et snev av både metal, goth-rock og new romantics, alt smurt sammen til en herlig kommersiell pakke. Må trekke litt for overdreven bruk av saksofon (eller "bruk av saksofon" som andre kaller det) men ellers leverer denne plata på alle måter, ikke minst i sin samtid. Hvem skulle trudd at Pink Floyd skulle levere ei slik deilig 80-talls plate.
Det går ganske mange år før neste plate slippes. The Divison Bell (1994) var et album jeg hørte endel på når det kom og som jeg da oppfattet som rimelig bra, men som jeg nå med dagens ører ikke synes låter like bra lenger. Det blir en sånn veldig "voksen rock" feeling på den som jeg ikke helt fikser. Litt for mye kvinnekor, litt for mye saksofon, og (utrolig nok) litt for mye gitarsoloer. Like fullt en kommersiell suksess for bandet i sitt fjerde tiår. Smått imponerende.
Det så lenge ut til at The Divison Bell skulle bli bandets svanesang, men det ligger jo alltids noe gammelt ræl på noen taper rundt omkring noe som resulterte i The Endless River (2014). En fin stemningsplate/lydkulisse om enn noe abstrakt, men nå er det vel akkurat slik Pink Floyd skal være. Jeg synes nok dette er en mer passende avslutning på bandets studioutgivelser enn forgjeneren som kom for 20 år siden. Et verdig postludium for å være litt svulstig. Og det kan man jo være i selskap med dette bandet.
Oppsummering: Denne katalogen har stått på lista mi i lang tid, men jeg var lenge i tvil om jeg faktisk skulle gjennomføre den. Først og fremst fordi jeg vet at de tidligste skivene kan være en liten utfordring for meg, men også fordi dette er musikk som er såpass "nedpå" at det kan være litt vanskelig å kombinere det med litt kvikk turgåing. Begge dissa antagelsene viste seg å stemme, men jeg synes likevel detta gikk ganske greit, og selv om det var nesten en lettelse å bli ferdig med dette, så var det en periode her jeg virkelig koste meg. Jeg må nok konkludere med at Pink Floyd ikke helt er min greie, og jegmistenker at det er ganske mange "Pink Floyd-fans" der ute som heller ikke har hørt seg igjennom dette fra A-Å og nettopp av den grunn titulerer seg som fans, men det skal jeg ikke spekulere i. Det var nok mer "ræl" en jeg hadde sett for meg, og jeg så for meg en god del, men når det er sagt så er det også øyeblikk her som virkelig underbygger bandets posisjon og som gjør at jeg forstår hvorfor de har fått en slik legendestatus som det de har. La meg oppsummere slik: Pink Floyd - ikke alt for alle, men noe for enhver. God sommer!
En høyst personlig rangering:
A Momentary Lapse Of Reason (1987)
The Wall (1979)
Animals (1977)
Wish You Were Here (1975)
The Dark Side Of The Moon (1973)
The Endless River (2014)
The Divison Bell (1994)
Obscured By Clouds (1972)
The Final Cut (1983)
Meddle (1971)
A Saucerful Of Secrets (1968)
Piper At The Gates Of Dawn (1967)
Ummagumma (1969)
