Metallica

Samlinga har blitt mindre med årene..

Litt om Metallica & meg: Jeg oppdaget Metallica lovlig seint. Med "One". Jeg har alltid likt melodiøs musikk, og denne låta husker jeg at jeg synes både var fin og litt skummel på en gang. Spørs nok om det tritonus-intervallet hadde litt å si. Min kompis Henning hadde Kill 'Em All og den hørtes overhodet ikke slik ut. Det var også på denne tida jeg begynte å spille gitar og jeg fikk "....And Justice For All" både på LP og som Tabulaturbok til jul i 1990. Litt overambisiøst av muttern å gi akkurat det settet til en nybegynner, men et sted måtte man jo begynne, jeg begynte "the hard way".

 Når Black Album kom var jeg solgt og jeg har ikke tall på hvor mange timer med "Year And A Half" jeg så på begynnelsen av 90-tallet. Jeg var også på Spektrum-konserten i 1992, og har sett de 3 ganger til. 1996, 2009 og 2010. Jeg kan nok også takke Metallica og Cherry Lane’s tabulaturbøker for at at jeg tok skrittet fra nybegynner og opp på et aksetabelt nivå når det gjaldt gitarspill. Man skal ikke undervurdere James Hetfield! Jeg falt nok litt av Metallica-toget når Load og alt annet rart begynte å komme, men klassisk Metallica, unbeatable!

Gjennomhøringsperiode: 2 Juli 2020 – 22 September 2020

Kill 'em all (1983).

Det må være minste 25 år siden sist jeg hørte på studioversjonene av disse låtene. Jeg har aldri vært så begeistret for denne skiva, først og fremst på grunn av vokalen. Litt for påtatt agressivt og med en romklang fra helvete. Men basspillet på denne skiva er jo helt av en annen verden. Og det å ha et eget spor med en bass-solo på debutplata til et thrashband sier vel sitt om hvilken personlighet og musiker Cliff Burton faktisk var. Ellers er vel en ganske typisk førsteskive. Ungt og friskt og med låter som har blitt til over lang tid.

Høydepunkt: selv om en drøss av disse låtene har blitt klassikere velger jeg meg "Phantom Lord" som jeg synes er den låta på dette albumet som mest indikerer hvilken retning dette bandet kommer til å ta.

Ride The Lightning (1984).

Også ei skive det sikkert er over 20 år siden jeg sist hørte på, men denne gangen ble jeg meget overrasket. Allerede fra første tone så hører man at dette er et band som er på et litt annet nivå enn andre thrashband. Det er mye mere bunn i produksjonen her enn på forgjengeren og låtarrangementene er mye mer spennende. Skal jeg trekke for noe så må det nok engang være den litt gneldrete over-klanga vokalen. Men alt i alt ei solid plate. Kirk Hammet spiller jo som en gud her, hva skjedde egentlig med han? Er jo helt tydelig at han kan når han vil. En annen svært postiv ting med denne skiva er at den akkurat passe lang. Det skulle ikke vært lov med mer enn 8 låter på et album.

Høydepunkt: Tittellåta.

Master Of Puppets (1986).

Denne pleier å vinne slike “Best Thrash-Metal Albums Of All Time” kåringer. Jeg er ikke helt enig i det. Man kan kåre de 10 beste platene innenfor denne sjangeren og utelate Master Of Puppets, og når kåringen er gjort, kan man sette opp en ekstra pallplass metervis over førsteplassen og sette Master Of Puppets der. For dette er ikke Thrash, dette er kunst! Her er hver komposisjon så gjennomtenkt at det bare er å gi seg ende over. Allerede her ser man forskjellen på Metallica og “resten”. Ikke et eneste dødpunkt. Teknisk, raffinert, flott produsert. Hetfield har funnet en mer behagelig vokalstil og den overdrevne romklangen er borte. Det meste stemmer. Skal jeg kritisere noe så må det bli Kirk Hammet. Jeg synes ikke soloene holder like høyt nivå som resten av skiva. 

Høydepunkt: Orion.

…and Justice For All (1988).

Og sannelig klarte de å toppe forgjengeren nok en gang, Justice... er et progressivt mesterverk. Det bør vel nevnes at det har kommet ny bassist her også, selv om kanskje ikke basspillet er det man legger først merke til på plata...

Det er også ei skive som holder en spesiell posisjon hos meg siden det var denne skiva som gjorde meg til Metallica-fan. Samtidig som jeg hører meg igjennom denne skiva har nettopp 

S & M 2 blitt sluppet, og jeg sliter virkelig med å svelge den. Nei, da var det godt å sette til skogs og la baklengsgitaren føre meg tilbake til 1989. Jeg plages ikke nevneverdig av fraværet av bass på denne skiva slik mange andre gjør. Den har jo alltid hatt dette soundet, og det litt “flate” og overproduserte lydbildet gjør bare at detaljene kommer bedre frem. Men, det er jo alltid et men. Og det er nok en gang vår venn Kirk som slurver seg igjennom den ene rufsesoloen etter den andre. Slike låter fortjener velkomponerte soloer, ikke det beste improviserte taket.

Høydepunkt: Hør hele skiva for å få helheten!

Metallica (1991).

Det store gjennombruddet! Her er det meste spilt ihjel for lengst, men det er lenge siden jeg har hørt hele skiva i sin helhet. Det er intet mindre enn imponerende at et Bay Area Thrash-Metal Band kunne bli verdens største band ved å fortsette å spille Thrash. Joda, det er forfinet og forenklet, og Nothing Else Matters er så langt fra noen Thrash-låt, men det er likevel ikke noen stor sjangerendring som skjer. Forklar det den som kan. Ikke er Kirk helt borte her heller, selv om han burde hatt gult kort for overdreven bruk av wah-wah. Denne skiva er nok soundtracket til store deler av mitt liv som 16-17 åring. Gudene vet hvor mange timer jeg tilbrakte på gutterommet med dette albumet, tilhørende tabulatur-bok og min trofaste Ibanez RG570, så det er ikke uten en viss nostalgi jeg vandrer i skogen med dette på ørene. En ekte klassiker!

Høydepunkt: My Friend Of Misery.

Load (1996).

Så var spørsmålet, kunne Metallica følge opp gigasuksessen? Svaret er nei spør du meg. For det første, de fleste band som får et slags gjennombrudd mister litt gnisten. Metallica ble plutselig kunstsamlere, det var sigar og hatt, det var piercinger og det var kort hår. En rekke tegn på et band som er på full fart i feil retning. I tillegg prøver de å spille en slags grunge, som heller ikke er noe kvalitetsstempel i min bok. Denne plata sliter jeg virkelig med å finne noe positivt å si om. Jo, James! James høres helt konge ut på denne. Enda tøffere enn vanlig. Men hva hjelper det når han blir pakka inn i grumsete produksjon og må fremføre halvferdige låter. Og ikke nok med det! Skiva klokker inn på solide 76 minutter så elendigheten vil ingen ende ta! Bare for å være litt postiv på tampen her kan jeg jo nevne at jeg var på konserten i Spektrum i 1996, og disse låtene er faktisk btraktelig bedre live.

Høydepunkt: Mama Said (foretrekker country fremfor grunge anyday!).

Reload (1997).

Og det går fra vondt til verre. Åpner friskt, men detter sammen som det korthuset denne utgivelsen faktisk er. Mye det samme lydbildet som forgjengeren fremført av et band som ikke høres ut som de tror på det selv engang. Jeg hadde så dårlige minner og lave forventninger til å høre igjennom akkurat denne at jeg nesten hadde trodd jeg skulle bli litt postivt overrasket, men mine forventninger innfridde til de grader. Aldri har Nakkerudgata vært så lang og bratt som denne september-dagen da den ble akkompagnert av dette makkverket.

Høydepunkt: Low Man’s Lyric. Fordi den skiller seg markant ut.

St. Anger (2003).

Denne husker jeg godt! Selv om lyden var så som så, og særlig skarptromma fikk gjennomgå så høres dette ut som et band som mener og vil noe i det minste! Svært energisk, og selv om det fremdeles har et alternativt sound synes jeg denne plata funker på sin måte.

Høydepunkt: Både Frantic og Tittelåta oser god gammal Metallica, selv om det ikke nødvendigvis høres slik ut.

Death Magnetic (2008).

My Apocalypse ble vel sluppet i forkant hvis jeg ikke husker feil, og det var ei låt som virkelig lovte gull og grønne skoger. Og albumet innfridde til de grader! Her er Metallica i godt gammelt driv, med gode låter og god produksjon. Selv om de resirkulerer en god del gamle triks på denne, så tror jeg det er gjort med overlegg og således er en liten hyllest til en yngre og mer energisk utgave av seg selv.

Høydepunkt: The Day That Never Comes, Suicide & Redemption

Lulu (2011).

Jeg var litt i tvil om jeg skulle ta med denne siden endel Metallica-fans mener den ikke høer hjemme i katalogen, men såvidt meg bekjent er dette komposisjoner av Lou Reed & Metallica, og markedsført som ei Metallica/Lou Reed-skive, og ikke som f.eks Neil Young-albumet Mirror Ball der Neil ga ut ei skive under eget navn der han brukte Pearl Jam som backing band. I tillegg var det jo en etterlengtet unnskyldning til å “måtte” høre seg igjennom denne fra A til Å, noe jeg ikke har kunnet finne noen vektig grunn til tidligere. Nå må jeg bare få gjenta at dette er min blogg, med mine subjektive meninger, og selv om jeg prøver å være saklig så går rett og slett ikke det her altså. Vi begynner med det positive, her er det 2-3 kule riff som kunne vært brukt i en annen sammenheng, og hele uttrykket er såpass orginalt og sært at man fint kunne gitt ut en singel, muligens en EP (kanskje å strekke strikken litt langt) med dette materialet, men det er det. For å snakke rett fra levra: Makan til makkverk! Størsteparten av albumet er ulyd, klimpring og surr i studio. Det er tilnærmet fritt for låtstruktur og man har tydeligvis bare latt båndet gå mens enhver ide har blitt festet til tape og havnet på skiva. For å toppe det hele har man latt den gamle heroinisten Lou Reed levere obskøniteter skrevet av Tysklands største mannsgris rundt år 1900, Frank Wedekind, som et slags monotont vokalspor, kun avbrutt av Hetfield som ved ettpar anledninger serverer strofer som “I am the table” i beste David Lynch-stil.

Det er for meg ganske paradoksalt at et band som kjempet så til de grader for artisters rettigheter i forbindelse med platesalg og det fysiske formatetes overlevelse kan gi ut noe slikt og ta betalt for det av fansen*. Det er rett og slett respektløst!

Høydepunkt: For min del var høydepunktet når denne plata endelig var ferdigspilt! Den klokka inn på nærmere 90 min, og den lettelsen jeg følte når den var ferdig kan sammelignes med den følelsen jeg hadde når jeg trakk den siste visdomstanna mi.

*Det har kommet meg for øre at detta albumet lå på artistenes hjemmesider til full gjennomhøring før utgivelse. De involverte følte kanskje selv også at dette var noe “litt på siden” av hva man kunne forvente seg? Ironisk nok er jo en av de siste tekststrofene på plata “The Greatest Disapointment”. Noe jeg synes summerer opp hele prosjektet ganske greit.

Hardwired...To Self-Destruct (2016).

Her blir det litt krampeaktig synes jeg. Dette høres nesten ut som et band som parodierer Metallica. En del av thrash-låtene svinger ganske friskt, men du klarer ikke å låte like på hugget når du er feit, ferdig og femti som du klarte når du var 20 og higet etter suksess. Jeg synes også disse mid-tempo-låtene blir altfor like i lengden, og apropos lengde: Denne skiva er også alt for lang med sine 76 minutter. Droppa en 4-5 låter her, så hadde dette vært helt greit, men når man rekker 2 ganger rundt Skamarka på ei skive, så er det veldig ofte altfor mye. 

Høydepunkt: Spit Out The Bone. Klassisk avlutningslåt i god gammel stil!

Oppsummering:

Denne katalogen begynte meget bra, og det var stigning i programmet frem til og med “Black Album”, men så endret det seg, og tok etterhvert mareritt-aktige proposjoner.....

Det aller største problemet (for meg) med Metallica etter 1991 er at skivene er alt for lange. Fra å være et band som slapp plater med akkurat passe mengde musikk, ble de et band som overfylte skivene med alskens mulig ræl. Mange band og artister gikk jo i denne fella når CD-en tok over for fullt og tilbød dobbelt så lang spilletid som en LP, men Metallica fortsetter jo med dette helt frem til idag. Og noe av grunnen er jeg redd er “fordi de kan”. De lukter til tider litt pretesiøst, og den lukta er det ikke alle band som skal lukte.

Jeg var så stor Metallica-fan i 1991 at de faktisk konkurrerte med Kiss en liten periode, men idag finner jeg ikke bandet interessant overhodet. Det spørs nok om også dette er et band som bør vurdere sin egen levetid, ihvertfall med tanke på å gi ut ny musikk.

Det var egentlig synd at det var dette inntrykket jeg skulle sitte igjen med etter å ha hørt igjennom diskografien, men sånn ble det nå.

En høyst personlig rangering:

...and Justice For All. (1988)

Metallica. (1991)

Master Of Puppets. (1986)

Ride The Lightning. (1984)

Death Magnetic. (2008)

St. Anger. (2003)

Kill ‘em all. (1983)

Hardwired...To Self-Destruct. (2016)

Load. (1996)

Reload. (1997)

Lulu. (2011)

Europe

Litt om meg og Europe:

Som så mange andre var "The Final Countdown"mitt første møte med bandet. På Ti I Skuddet. Jeg fikk kassetten til jul i 1986 og spilte den vel nesten ihjel. Europe var en meget veleksponert band på denne tiden, og til og med NRK viste en eller annen livekonsert på tv i beste sendetid minns jeg. I tillegg figurerte bandet hyppig i OKEJ. Jeg husker også at "Out Of This World" kom, men at jeg ikke fikk helt fot av den, mye grunnet det litt tyngre lydbildet og utskiftingen av John Norum. I tillegg var jeg ikke en veldig stor fan av Hammond-orgel på den tida.....

Når Prisoners In Paradise kom i 1991 var det ikke helt stuerent å si høyt at man likte Europe. Ihvertfall ikke i de kretser jeg vanket, for det var faktisk ikke mulig å like både Europe, Skid Row og King Diamond samtidig. Sånn i ettertid har jeg overhodet ikke noe problem med å innrømme at jeg likte den skiva godt, og ikke minst husker jeg godt at Headbangers Ball viste videoen til John Norum-låta "We Will Be Strong" i 1992 der han gjenforenes med Joey Tempest for denne ene låta. Da lurte det en tåre i øyekroken.

Europe forsvant utover 90-tallet, og det var ikke før jeg befant meg på festival i Bilbao i 2008 jeg gikk for å se de live for første gang, og for ett trøkk! Siden den konserten har jeg vært frelst og passet på å snakke bandet opp ved enhver anledning som har bydd seg. Jeg var også så heldig å få oppleve bandet på hjemmebane i Sverige i 2015 og skulle også sett de i Oslo Spektrum i mai i år (2020). Men det satte Korona en stopper for. Det blir vel flere muligheter tenker jeg.

 

 

Gjennomhøringsperiode 10 Juni 2020 – 12 September 2020

 

Europe (1983).

Dette er ganske standard hardrock fra den perioden, på godt og vindt. Mye galopp-riff og ganske anstrengt vokal som ligger svær langt fram i lydbildet. Ettpar interessante låter, og John Norum viser allerede her hvilken gitarhelt han er. Innspillingen av denne skiva var vel premien i Svensk Rockemesterskap hvis jeg ikke husker helt feil, og det var nok ikke den dyreste produksjonen de påspanderte bandet, men det låter frisk og ungt, slik det skal gjøre.

Høydepunkt: Seven Doors Hotel.

 

Wings Of Tomorrow (1984).

Nå begynner det å ligne noe, inn med Mic og synthen hans, og vipps så har vi et band med et mye mer 70-talls inpirert sound. Europe har alltid sagt at de var svært inpirerte av Deep Purple og det hører man (nesten alt for godt) på Speed King rip-offen "Dance The Night Away"

Vokalen er mye mer behagelig her, og alt i alt er dette ei ganske bra skive.

Høydepunkt: Aphasia & Dreamer.

 

The Final Countdown (1986).

Ja hva skal man si.... tittellåta er jo spilt ihjel for lengst, men likevel, her er alt på stell!

Makan til album! Flott produsert (i sin tid) og en hitparade fra første til siste låt. Til og med "fyll-låtene" er bra her. Det er fullt forståelig at denne skiva gjorde Europe til et av de største bandene i verden på denne tida. En perfekt blend av pop og metal toppet med krystallklar vokal og den ene kremsoloen etter den andre. Det er bare å ta av seg hatten. Det finnes folk som ler av denne skiva, jeg ler av de folka.

Høydepunkt: Fristende å si hele skiva, men soloen på Heart Of Stone gir meg alltid litt ekstra gåsehud.

 

Out Of This World (1988).

Også ei gullkanta skive med drøssevis av hits. Ut med Norum og inn med veteranen Kee Marcello noe man absolutt hører på gitarspillet. Det er endel mer shredding på denne plata, og selv om jeg foretrekker John Norum's litt mere bluesy stil så spiller Marcello svært smakfullt på dette albumet. Flotte fraseringer og man hører tydelig at hver gitarsolo er gjennomarbeidet. Europe ønsket seg et litt røffere uttrykk på denne plata, og med en litt annen produksjon så hadde de nok lyktes med det.

Høydepunkt: Igjen er hele skiva solid som f... men skal jeg trekke frem noe må det bli reinnspillingen av "Open Your Heart" & "Ready Or Not".

 

Prisoners In Paradise (1991).

Varierende kvalitet på skiva. Endel virkelige gode låter, men også forsøk på blende inn i datidens “morro-metall” (Warrant, Danger Danger osv). En annen ting som er typisk for plater fra denne tida er at de som regel er altfor lange. CD-formatet gjorde at man plutselig kunne fylle opp med nærmere 90 minutter musikk, noe mange band tydeligvis så på som en regel snarere enn en mulighet (kommer garantert tilbake til dette senere). Tidsmessig befinner vi oss helt på tampen av “hair-metalens hay-days” og Europe tar seg faktisk en pause etter denne utgivelsen. Noe en del andre band kanskje også burde ha gjort.

Høydepunkt: Girl From Lebanon.

 

Start From The Dark (2004).

Jeg fikk med meg at det var en slags reunion ved milleniumsskiftet, men denne skiva gikk meg hus forbi. Skulle dette være det store comebacket? Hadde denne skiva komme 10 år tidligere hadde den passet glimrende, for her summeres 90-tallet opp ganske greit. Etablert band prøver å høres ut som et grunge-band samt ettpar unplugged-svisker. Ga band ut slike skiver i 2004? Jeg kommer ikke umiddelbart på noe jeg kan sammenligne med. Noterer meg at John Norum er tilbake på gitar uten at det gir noen umiddelbar effekt.

Høydepunkt: Flames. (Siden den har ganske frisk gitarsolo).

 

Secret Society (2006).

Nok et album jeg ikke ante eksisterte. Grunnet litt grugg i systemet mitt ble jeg nødt til å høre igjennom denne skiva to ganger, og det var nok lurt. For det første, dette høres ikke ut som Europe overhodet. Hvis noen hadde spilt dette for meg og bedt meg gjette hvilket band det var, hadde jeg ALDRI gjetta på Europe. Et mye modnere uttrykk både i låtstruktur, produksjon og ikke minst Storm Thorgerson(?) coveret. Dette er ei utrolig fin skive, men den blir likevel rangert langt ned på lista mi siden den er såpass på siden av hva dette bandet står for. Dette er ei skive man kan spille for musikksnobber som ler av The Final Countdown. Et klart bevis på at bandet har blitt voksent.

Høydepunkt: Always The Pretenders har noe av det gamle Europe i seg, og A Mother’s Son er kanskje Europe’s fineste ballade.

 

Last Look At Eden (2009).

Denne husker jeg kom! Dette var etter jeg gjenoppdaget Europe og denne utgivelsen kastet så absolutt bensin på bålet. Her stemmer det meste! Klassisk tungrock i en moderne innpakning. Influensene fra 70-tallets giganter er så absolutt hørbare, men det later ikke som gamlisrock av den grunn. Mye smakfull synth-bruk. I kjølvannet av denne kom også den live-DVD’en “Live At Sheperds Bush” som anbefales på det varmeste!

Høydepunkt: No Stone Unturned.

 

Bag Of Bones (2012).

Nok en utgivelse som gikk under radaren hos meg. Fin skive, men blir litt for “bluesa” for meg. Nok engang skinner influensene fra 70-tallet solid igjennom, og det er mye Whitesnake i denne skiva her. Solid plate for de som liker denslags, og nok et eksempel på at “voksne” Europe er et band å regne med i samtiden.

Høydepunkt: Drink And A Smile. (Fint Livsmotto).

 

War Of Kings (2015).

For ei skive! Når tittelåta ble sluppet som single trodde jeg ikke mine egne ører, så til de grader vitalt! Et blytungt riff toppet med en helt utrolig vokalprestasjon. Dette albumet fører på en måte “gamle” og “nye” Europe sammen, siden det både har det modne uttrykket i tillegg til de gode fengende låtene som var typisk for bandet tidlig i karrieren (Svenskhits).

Flere av mine venner fikk øynene opp for Europe etter nettopp denne utgivelsen, og bandet fikk vel en ganske så ny vår etter denne.

Høydepunkt: Tittellåta!

 

Walk The Earth (2017).

Her fortsetter vi i samme gata som forgjengeren. Sterke låter, og en fin produksjon som gjør at hele skiva blir pakket inn i et svevende, drømmende slør. Grunnen til at den havner såpass langt ned på lista er rett og slett at denne gangen forventet jeg et sterkt album, og ble ikke så til de grader tatt på senga slik jeg gjorde med forgjengeren.

Høydepunkt: Pictures, Turn To Dust.

 

Oppsummering:

Dette har stort sett vært en hyggelig gjennomhøring. En god del av materialet kjente jeg jo til fra før, men jeg fikk også ettpar førstegangs gjennomhøringer av plater jeg faktisk ikke var klar over eksisterte. Bortsett fra ett lite feilskjær på starten av det nye milleniumet holder Europe høy standard. Og det er ikke alle pudderock-band forunt å faktisk klare å fornye seg og vokse opp slik nettopp de har klart. Europe er så absolutt et band å regne med også i 2020 uten at man trenger å ta på seg nostalgibrillene av den grunn.

 

 

Høyst personlig rangering:

 

Out Of This World (1988)

War Of Kings (2015)

The Final Countdown (1986)

Walk The Earth (2017)

Last Look At Eden (2009)

Wings Of Tomorrow (1984)

Secret Society (2006)

Prisoners In Paradise (1991)

Europe (1983)

Start From The Dark (2004)