Metallica

Samlinga har blitt mindre med årene..

Litt om Metallica & meg: Jeg oppdaget Metallica lovlig seint. Med "One". Jeg har alltid likt melodiøs musikk, og denne låta husker jeg at jeg synes både var fin og litt skummel på en gang. Spørs nok om det tritonus-intervallet hadde litt å si. Min kompis Henning hadde Kill 'Em All og den hørtes overhodet ikke slik ut. Det var også på denne tida jeg begynte å spille gitar og jeg fikk "....And Justice For All" både på LP og som Tabulaturbok til jul i 1990. Litt overambisiøst av muttern å gi akkurat det settet til en nybegynner, men et sted måtte man jo begynne, jeg begynte "the hard way".

 Når Black Album kom var jeg solgt og jeg har ikke tall på hvor mange timer med "Year And A Half" jeg så på begynnelsen av 90-tallet. Jeg var også på Spektrum-konserten i 1992, og har sett de 3 ganger til. 1996, 2009 og 2010. Jeg kan nok også takke Metallica og Cherry Lane’s tabulaturbøker for at at jeg tok skrittet fra nybegynner og opp på et aksetabelt nivå når det gjaldt gitarspill. Man skal ikke undervurdere James Hetfield! Jeg falt nok litt av Metallica-toget når Load og alt annet rart begynte å komme, men klassisk Metallica, unbeatable!

Gjennomhøringsperiode: 2 Juli 2020 – 22 September 2020

Kill 'em all (1983).

Det må være minste 25 år siden sist jeg hørte på studioversjonene av disse låtene. Jeg har aldri vært så begeistret for denne skiva, først og fremst på grunn av vokalen. Litt for påtatt agressivt og med en romklang fra helvete. Men basspillet på denne skiva er jo helt av en annen verden. Og det å ha et eget spor med en bass-solo på debutplata til et thrashband sier vel sitt om hvilken personlighet og musiker Cliff Burton faktisk var. Ellers er vel en ganske typisk førsteskive. Ungt og friskt og med låter som har blitt til over lang tid.

Høydepunkt: selv om en drøss av disse låtene har blitt klassikere velger jeg meg "Phantom Lord" som jeg synes er den låta på dette albumet som mest indikerer hvilken retning dette bandet kommer til å ta.

Ride The Lightning (1984).

Også ei skive det sikkert er over 20 år siden jeg sist hørte på, men denne gangen ble jeg meget overrasket. Allerede fra første tone så hører man at dette er et band som er på et litt annet nivå enn andre thrashband. Det er mye mere bunn i produksjonen her enn på forgjengeren og låtarrangementene er mye mer spennende. Skal jeg trekke for noe så må det nok engang være den litt gneldrete over-klanga vokalen. Men alt i alt ei solid plate. Kirk Hammet spiller jo som en gud her, hva skjedde egentlig med han? Er jo helt tydelig at han kan når han vil. En annen svært postiv ting med denne skiva er at den akkurat passe lang. Det skulle ikke vært lov med mer enn 8 låter på et album.

Høydepunkt: Tittellåta.

Master Of Puppets (1986).

Denne pleier å vinne slike “Best Thrash-Metal Albums Of All Time” kåringer. Jeg er ikke helt enig i det. Man kan kåre de 10 beste platene innenfor denne sjangeren og utelate Master Of Puppets, og når kåringen er gjort, kan man sette opp en ekstra pallplass metervis over førsteplassen og sette Master Of Puppets der. For dette er ikke Thrash, dette er kunst! Her er hver komposisjon så gjennomtenkt at det bare er å gi seg ende over. Allerede her ser man forskjellen på Metallica og “resten”. Ikke et eneste dødpunkt. Teknisk, raffinert, flott produsert. Hetfield har funnet en mer behagelig vokalstil og den overdrevne romklangen er borte. Det meste stemmer. Skal jeg kritisere noe så må det bli Kirk Hammet. Jeg synes ikke soloene holder like høyt nivå som resten av skiva. 

Høydepunkt: Orion.

…and Justice For All (1988).

Og sannelig klarte de å toppe forgjengeren nok en gang, Justice... er et progressivt mesterverk. Det bør vel nevnes at det har kommet ny bassist her også, selv om kanskje ikke basspillet er det man legger først merke til på plata...

Det er også ei skive som holder en spesiell posisjon hos meg siden det var denne skiva som gjorde meg til Metallica-fan. Samtidig som jeg hører meg igjennom denne skiva har nettopp 

S & M 2 blitt sluppet, og jeg sliter virkelig med å svelge den. Nei, da var det godt å sette til skogs og la baklengsgitaren føre meg tilbake til 1989. Jeg plages ikke nevneverdig av fraværet av bass på denne skiva slik mange andre gjør. Den har jo alltid hatt dette soundet, og det litt “flate” og overproduserte lydbildet gjør bare at detaljene kommer bedre frem. Men, det er jo alltid et men. Og det er nok en gang vår venn Kirk som slurver seg igjennom den ene rufsesoloen etter den andre. Slike låter fortjener velkomponerte soloer, ikke det beste improviserte taket.

Høydepunkt: Hør hele skiva for å få helheten!

Metallica (1991).

Det store gjennombruddet! Her er det meste spilt ihjel for lengst, men det er lenge siden jeg har hørt hele skiva i sin helhet. Det er intet mindre enn imponerende at et Bay Area Thrash-Metal Band kunne bli verdens største band ved å fortsette å spille Thrash. Joda, det er forfinet og forenklet, og Nothing Else Matters er så langt fra noen Thrash-låt, men det er likevel ikke noen stor sjangerendring som skjer. Forklar det den som kan. Ikke er Kirk helt borte her heller, selv om han burde hatt gult kort for overdreven bruk av wah-wah. Denne skiva er nok soundtracket til store deler av mitt liv som 16-17 åring. Gudene vet hvor mange timer jeg tilbrakte på gutterommet med dette albumet, tilhørende tabulatur-bok og min trofaste Ibanez RG570, så det er ikke uten en viss nostalgi jeg vandrer i skogen med dette på ørene. En ekte klassiker!

Høydepunkt: My Friend Of Misery.

Load (1996).

Så var spørsmålet, kunne Metallica følge opp gigasuksessen? Svaret er nei spør du meg. For det første, de fleste band som får et slags gjennombrudd mister litt gnisten. Metallica ble plutselig kunstsamlere, det var sigar og hatt, det var piercinger og det var kort hår. En rekke tegn på et band som er på full fart i feil retning. I tillegg prøver de å spille en slags grunge, som heller ikke er noe kvalitetsstempel i min bok. Denne plata sliter jeg virkelig med å finne noe positivt å si om. Jo, James! James høres helt konge ut på denne. Enda tøffere enn vanlig. Men hva hjelper det når han blir pakka inn i grumsete produksjon og må fremføre halvferdige låter. Og ikke nok med det! Skiva klokker inn på solide 76 minutter så elendigheten vil ingen ende ta! Bare for å være litt postiv på tampen her kan jeg jo nevne at jeg var på konserten i Spektrum i 1996, og disse låtene er faktisk btraktelig bedre live.

Høydepunkt: Mama Said (foretrekker country fremfor grunge anyday!).

Reload (1997).

Og det går fra vondt til verre. Åpner friskt, men detter sammen som det korthuset denne utgivelsen faktisk er. Mye det samme lydbildet som forgjengeren fremført av et band som ikke høres ut som de tror på det selv engang. Jeg hadde så dårlige minner og lave forventninger til å høre igjennom akkurat denne at jeg nesten hadde trodd jeg skulle bli litt postivt overrasket, men mine forventninger innfridde til de grader. Aldri har Nakkerudgata vært så lang og bratt som denne september-dagen da den ble akkompagnert av dette makkverket.

Høydepunkt: Low Man’s Lyric. Fordi den skiller seg markant ut.

St. Anger (2003).

Denne husker jeg godt! Selv om lyden var så som så, og særlig skarptromma fikk gjennomgå så høres dette ut som et band som mener og vil noe i det minste! Svært energisk, og selv om det fremdeles har et alternativt sound synes jeg denne plata funker på sin måte.

Høydepunkt: Både Frantic og Tittelåta oser god gammal Metallica, selv om det ikke nødvendigvis høres slik ut.

Death Magnetic (2008).

My Apocalypse ble vel sluppet i forkant hvis jeg ikke husker feil, og det var ei låt som virkelig lovte gull og grønne skoger. Og albumet innfridde til de grader! Her er Metallica i godt gammelt driv, med gode låter og god produksjon. Selv om de resirkulerer en god del gamle triks på denne, så tror jeg det er gjort med overlegg og således er en liten hyllest til en yngre og mer energisk utgave av seg selv.

Høydepunkt: The Day That Never Comes, Suicide & Redemption

Lulu (2011).

Jeg var litt i tvil om jeg skulle ta med denne siden endel Metallica-fans mener den ikke høer hjemme i katalogen, men såvidt meg bekjent er dette komposisjoner av Lou Reed & Metallica, og markedsført som ei Metallica/Lou Reed-skive, og ikke som f.eks Neil Young-albumet Mirror Ball der Neil ga ut ei skive under eget navn der han brukte Pearl Jam som backing band. I tillegg var det jo en etterlengtet unnskyldning til å “måtte” høre seg igjennom denne fra A til Å, noe jeg ikke har kunnet finne noen vektig grunn til tidligere. Nå må jeg bare få gjenta at dette er min blogg, med mine subjektive meninger, og selv om jeg prøver å være saklig så går rett og slett ikke det her altså. Vi begynner med det positive, her er det 2-3 kule riff som kunne vært brukt i en annen sammenheng, og hele uttrykket er såpass orginalt og sært at man fint kunne gitt ut en singel, muligens en EP (kanskje å strekke strikken litt langt) med dette materialet, men det er det. For å snakke rett fra levra: Makan til makkverk! Størsteparten av albumet er ulyd, klimpring og surr i studio. Det er tilnærmet fritt for låtstruktur og man har tydeligvis bare latt båndet gå mens enhver ide har blitt festet til tape og havnet på skiva. For å toppe det hele har man latt den gamle heroinisten Lou Reed levere obskøniteter skrevet av Tysklands største mannsgris rundt år 1900, Frank Wedekind, som et slags monotont vokalspor, kun avbrutt av Hetfield som ved ettpar anledninger serverer strofer som “I am the table” i beste David Lynch-stil.

Det er for meg ganske paradoksalt at et band som kjempet så til de grader for artisters rettigheter i forbindelse med platesalg og det fysiske formatetes overlevelse kan gi ut noe slikt og ta betalt for det av fansen*. Det er rett og slett respektløst!

Høydepunkt: For min del var høydepunktet når denne plata endelig var ferdigspilt! Den klokka inn på nærmere 90 min, og den lettelsen jeg følte når den var ferdig kan sammelignes med den følelsen jeg hadde når jeg trakk den siste visdomstanna mi.

*Det har kommet meg for øre at detta albumet lå på artistenes hjemmesider til full gjennomhøring før utgivelse. De involverte følte kanskje selv også at dette var noe “litt på siden” av hva man kunne forvente seg? Ironisk nok er jo en av de siste tekststrofene på plata “The Greatest Disapointment”. Noe jeg synes summerer opp hele prosjektet ganske greit.

Hardwired...To Self-Destruct (2016).

Her blir det litt krampeaktig synes jeg. Dette høres nesten ut som et band som parodierer Metallica. En del av thrash-låtene svinger ganske friskt, men du klarer ikke å låte like på hugget når du er feit, ferdig og femti som du klarte når du var 20 og higet etter suksess. Jeg synes også disse mid-tempo-låtene blir altfor like i lengden, og apropos lengde: Denne skiva er også alt for lang med sine 76 minutter. Droppa en 4-5 låter her, så hadde dette vært helt greit, men når man rekker 2 ganger rundt Skamarka på ei skive, så er det veldig ofte altfor mye. 

Høydepunkt: Spit Out The Bone. Klassisk avlutningslåt i god gammel stil!

Oppsummering:

Denne katalogen begynte meget bra, og det var stigning i programmet frem til og med “Black Album”, men så endret det seg, og tok etterhvert mareritt-aktige proposjoner.....

Det aller største problemet (for meg) med Metallica etter 1991 er at skivene er alt for lange. Fra å være et band som slapp plater med akkurat passe mengde musikk, ble de et band som overfylte skivene med alskens mulig ræl. Mange band og artister gikk jo i denne fella når CD-en tok over for fullt og tilbød dobbelt så lang spilletid som en LP, men Metallica fortsetter jo med dette helt frem til idag. Og noe av grunnen er jeg redd er “fordi de kan”. De lukter til tider litt pretesiøst, og den lukta er det ikke alle band som skal lukte.

Jeg var så stor Metallica-fan i 1991 at de faktisk konkurrerte med Kiss en liten periode, men idag finner jeg ikke bandet interessant overhodet. Det spørs nok om også dette er et band som bør vurdere sin egen levetid, ihvertfall med tanke på å gi ut ny musikk.

Det var egentlig synd at det var dette inntrykket jeg skulle sitte igjen med etter å ha hørt igjennom diskografien, men sånn ble det nå.

En høyst personlig rangering:

...and Justice For All. (1988)

Metallica. (1991)

Master Of Puppets. (1986)

Ride The Lightning. (1984)

Death Magnetic. (2008)

St. Anger. (2003)

Kill ‘em all. (1983)

Hardwired...To Self-Destruct. (2016)

Load. (1996)

Reload. (1997)

Lulu. (2011)