tirsdag 23. juni 2020

Lager-76


Det var i starten av april 2018 nyheten kom. Gene Simmons Band skulle spille på Grøna Lund til sommeren! Jeg kastet meg sporenstreks på telefonen til min gamle våpendrager og Kiss Army Tyristrand-kompanjong, Henning. -Har du sett det? -Dit må vi!
Som sagt så gjort, sesongkort til Grøna Lund ble bestilt forløpende, slik at man var sikret inngang og ikke behøvde å stå i kø sammen med andre dagsbesøkende. Hotellrom ble booket og reisemåten måtte bli tog til, og fly hjem. Det er ofte lettere å ha det morsomt på tog enn på fly, og betraktelig mer behagelig å boarde. I tillegg er det jo nettopp denne togturen Marve Fleksnes tar i den klassiske Fleksnes-episoden "Ta Plass, Lukk Dørene". Ja, dette måtte bli bra!

Kun for de innvidde
Det var en lang vår det året. Men vi holdt motet opp med stadige nedtellinger av hvor lenge det var til avreise. Antall måneder, dager, uker, arbeidsdager, helger osv. Man blir kreativ på nedtellingsfronten når det er noe man gleder seg veldig til.


Og med ett var dagen der. En nydelig junidag badet i sol skulle vi møtes på Cafe Fiasco for "å få i oss litt mat" før avreise. Der ble det både mat og drikke gitt, den obligatoriske tur-selfien ble tatt og delt på diverse sosiale medier, og stemningen var meget stigende når vi satte oss på toget. Selvfølgelig på førsteklasses 1.klasse.


Vi hadde på forhånd forsikret oss om at SJ's Restaurantvagn hadde de rettighetene som var nødvendig for at dette skulle bli en vellykket reise, men valgte likevel å ha med oss "en på lomma" sånn i tilfelle. Og med fri tilgang på en kaffeautomat (som seg hør og bør på 1.klasse) økte euforien taktfast.


Vi kom raskt på fornavn med vår tålmodige og serviceinnstilte billettør, Linda som viste oss vei til restaurantvagnen der Fleksnes-sitatene satt meget løst. Faktisk såpass løst at personalet lot oss få vite at det ikke var noe i veien for at man kunne ta med seg innkjøpte drikkevarer tilbake på plassen sin i kupeen, de måtte ikke inntas i restauranten.

Undertegnede fotografert med både "Vagne Va" og "Øl Klass
III Eksepsjonell". "Smørgås Från" og "Pottatissmoss" fantes ej.
 Bildet er etter all sannsynlighet tatt etter Kongsvinger....

Resten av togturen gikk forholdsvis rolig for seg, selv om både en gruppe med The The-fans og en autistisk jentunge sikkert ikke er av samme oppfatning, men Linda var blid og behjelpelig og selv om det er litt ullent etter Kongsvinger så sto vi plutselig på perrongen på Stockholms Sentralbanestasjon. (Det var akkurat slik det føltes, plutselig!).

Grøna Lund i det fjerne!
Hotellet skulle være rett ved stasjonen slik at det ikke skulle bli noe plunder med å finne det, men siden "noen" hadde klart å legge igjen reisedokumentente sine på toget så ble dette litt mer utfordrende enn planlagt. Etter litt roting i gamle mailer og fomling med Google-maps fant vi likevel frem ganske fort, og vi sjekket inn og feiret rolig med ettpar kalde fra hotellbaren.

-Vi burde kanskje ta et bilde av slottet nå mens vi først er her?
-Ja, det synes jeg!
Vi prøvde oss så smått på en ørliten tur på byen, men ble høflig avvist i døra på første og nærmeste utested. Vi konkluderte med at de sannsynligvis måtte operere med slipstvang og gikk tilbake til baren på hotellet igjen, der de ikke var så nøye på antrekket. Vi ble sittende å skravle med noen svenske Kiss-fans som også var i byen for å se Gene, og etter ettpar night-caps var det på tide å ta kvelden, det hadde vært en lang dag.

Det var nok en litt redusert stemning på morrakvisten dag 2...
Morgenen etter var spenningen tilstede fra første minutt. Det var idag vi skulle se Gene for faen! Hotellfrokost og Underberg ble konsumert før vi gikk oss en liten runde for å se om vi fant noen som tappet. Stockholm Maraton gikk av stabelen denne dagen, så byen var full av liv og åpne uteserveringer. Stemningen steg raskt.


....men Henning fikk raskt summetonen.
Foruten Gene-konserten hadde vi en annen ting på agendaen på denne turen. Abba-museet! Dette ligger like utenfor Grøna Lund så det passet glimrende som en liten opplading til konserten og gå å vasse i all denne fantastiske pop-historien. Anbefales alle musikk-interesserte! (Bar er det der også).

Kiss er selvfølgelig også tilstede på Abba-museet.
Arrival!
For å være sikre på at vi skulle være ute i god tid og ikke gå på noen slags smell så hadde vi vært såpass forutseende at vi hadde bestilt oss et bord på en av Grøna Lunds mange restauranter. Her ble vi sittende til konsertstart og Kiss-fansen dukket etterhvert opp, blant annet flere kjente "Kiss-Bastards". Nå begynte stemningen virkelig å bli god!

Billedbevis på at Henning var der!
Det nærmet seg konsertstart! Pisse, så stille seg opp. Her skulle det ikke gåes glipp av et sekund. Jeg sitret av spenning! Så sto han der! Gene Simmons! I olabukse og svart skjorte. Til tonene av Radioactive-introen. Dette var stort! Og for en konsert det ble! Love Theme From Kiss, Charisma, She's So European, I, It's My Life, en snutt av Unholy og Are You Ready fra "The Vault" for å nevne noen! Alt fremført av et lekende og energisk band og en strålende opplagt Gene som fleipet og lo. Noe helt annet enn Kiss, men samtidig Kiss!  og selv om noen synes det var litt corny med gjestetrommis og sangkor så synes jeg det bare passet inn i den gode stemningen som rådet på Grønan denne junikvelden. Dette var feelgood, hele veien. Det finnes filmer på nettet, sjekk ut!

Billedbevis på at jeg var der!
Stinne av inntrykk og med stjerner i øynene forlot vi fornøyelsesparken når konserten var over, og fant oss et vannhull der det satt flere norske Kiss-fans. Jeg satt i gledesrus og sutta på en Gammel Dansk når jeg plutselig får øye på en plakat for kveldens konsert på veggen tvers over veien. Det er nå eller aldri....

Demontering av plakatramme.
Jeg løper over veien og akkurat når jeg kommer bort til plakaten går det opp form meg at den er satt fast i en slags glassramme som krever endel demontering for å få plakaten hel og fin ut. Og det klarer ikke jeg aleine. Jeg stopper en turgåer (med staver) som kommer forbi og spør om han kan hjelpe meg, og til min store forbauselse så gjør han faktisk det. Så der står vi da, en norsk Kiss-fan og en tilfeldig forbipasserende svensk mosjonist (med staver) som demonterer ei plexiglass-plate for å få ut en plakat. En slags Kalmarsk forbrødring en sen junikveld i den svenske hovedstaden. Med litt hjelp gikk jo dette som en drøm, og jeg løper tilbake over veien med plakaten sammenrullet under armen til stor jubel fra en gjeng med Kiss Bastards som hadde fulgt opptrinnet.

Her forklares mosjonisten hva han må bidra med.
Vi ble sittende en liten stund og ta oss ettpar skarpe men begynte etterhvert å føle utladningen komme så vi satte nesa mot hotellet igjen. Nok en lang dag gikk mot slutten, og i morgen var det tid for å returnere til hjemlandet.

Apoteket på Arlanda
Turen hjem gikk fredelig for seg. Ettpar kalde på Arlanda måtte til, og sannelig kom vi ikke i snakk med en eldre landsmann som kjente en og annen Hønefossing og som interesserte seg for hestesport. Drakk tax-free sprit rett av posen gjorde han også. Virkelig en av gutta, skålte og skravla og var i et upåklagelig humør. Kona hans derimot virket sur. Kan ikke skjønne hvorfor.

Travinteresessert Per Morten Hanssen-bekjentskap t.v.

Dette var en utrolig gøyal tur, og en helt uforglemmelig konsertopplevelse. For skikkelige Kiss-fans så er dette konserten man alltid har ønsket seg og jeg er svært takknemlig for at jeg fikk oppleve dette her. En stor takk for turen til Henning. Det er alltid en fryd å dra på Kiss-tur med deg. Måtte det bli mange flere.

Her henger plakaten nå.








søndag 21. juni 2020

The Cult - Sonic Temple 30th Anniversary


Utgivelsesår: 2019
Grunn til å ha den i Kiss-samlinga: Eric Singer på trommer på 17 spor.

Da er endelig Eric Singer's Cult-demoer tilgjengelig på fysisk format igjen! Nesten ihvertfall, denne boksen inkuderer 17 av de opprinnelige 21 låtene han spilte inn med bandet over 2 dager i Juni 1988.
Skal man ha kloa i samtlige 21 låter må man finne et eksemplar av den forlengst sluttsolgte "Rare Cult - The Demo Sessions" fra 2002. De ligger på Ebay til grisepriser.

En veldig fin boks dette her, 5 disker, Orginalskiva, en disk med alternative mikser, 2 disker med demoinnspillinger samt en live-konsert fra Wembley. For oss Kiss-fans er det vel disk 3 og 4 som er de mest interessante, og det er utrolig morro å høre slike demo-sessions, strippet for effekter og pålegg. Det er her man hører forskjell på band som virkelig har noe å "fara med" og de som kun blir skapt i studio. Og The Cult låter fett som faen på demo også. Ang Eric Singers rolle i The Cult så var han nok aldri tiltenkt noen fast plass. Vi noterer oss ikke midre enn 4 trommiser som var involvert i innspillingen av denne skiva, før de i etterkant turnerte med nok en trommis, Matt Sorum. (Kanskje mer kjent fra Guns N' Roses). The Cult er nok kun Ian Astbury og Billy Duffy.

Jeg synes Sonic Temple låter veldig bra den dag i dag, og endel av skylden for det må vel superprodusent Bob Rock ha. I tillegg var ikke The Cult så veldig tidstypiske de årene de holdt på som verst (83-95). En slags hippie-metal med mye 70-talls groove i bunnen, toppet med denne Jim Morrison-aktige vokalen. Tipper de stakk seg bra ut i mengden på Sunset Strip.

Hva gjør de idag: The Cult har hatt flere reunioner de siste årene, og et nytt album er visst på trappene. I tillegg opptrer vokalist Ian Astbury sporadisk med restene av The Doors under navnet "Riders On The Storm".

For de som samler på "alt med alle" så er dette en fin boks å ha i hylla, og når materialet faktisk er såpass bra og interessant som dette så synes jeg også at det er verdt prisen (rundt 500,-). Flere artister burde lære av denne flotte utgivelsen når man skal lage jubileumsutgaver. Så får jakten på en Demo-Sessions-boks til en overkommelig pris bare fortsette inntil videre.

PS. Det finnes forøvrig enda en The Cult boks som inneholder noen av Singer's demoinnspillinger.
"Rare Cult" fra 2000. En 6-disk boks inneholder 8 av demolåtene. Blant annet 3 låter som ikke er i Sonic Temple-boksen. Så happy hunting!




søndag 14. juni 2020

Amorphis

Gjennomhøringsperiode: 7 mars 2020 - 7 april 2020



Litt om Amorphis og meg: Første gang jeg hørte bandet var når jeg fikk en opptakskassett med Tales From The Thousand Lakes av en overivrig odøling som mente dette var midt i gata for meg siden jeg likte bl.a. Therion. Jeg hørte igjennom kassetten, men fikk ikke noe voldsom fot av bandet så kassetten havnet i en skuff. Neste møte var når en kompis kjøpte Nuclear Blast-sampleren "Beauty In Darkness" i 1996. Her var bandet representert med den smellvakre "My Kantele" som jeg falt pladask for. Siden har jeg fulgt sporadisk med på bandet, og fikk nesten sett de live en nyttårsaften i Sveits for endel år siden.....

Bandet starter opp som Death Metal med den første demoen (Privilege Of Evil, 1995), og på platedebuten som kom året etter (The Karelian Isthmus, 1992). Selv om det er småtteri her som ikke er tidstypisk for sjangeren. Det finnes både innslag av folketoner og kreativt to-stemt gitarspill, men det er på Tales From The Thousand Lakes (1994) man virkelig begynner å høre et band som står ut ifra mengden. Det har kommet til en synth, og de catchy "abba-riffene" som ofte kjennetegner bandet begynner å dukke opp.

Med Elegy (1996) Får Amorphis sitt store kommersielle gjennombrudd, og med god grunn. Her stemmer alt, bare gromlåter og det ene riffet mer fengende enn det andre. bandet har fått inn ny trommis og en vokalist som virkelig drar i land cleanvokalen. Med Nuclear Blast i ryggen, og singelen "My Kantele" ble Amorphis plutselig "a household name" i metal-kretser. Pluss poeng for bruk av trekkspill. Ikke et overrepresentert instrument innenfor sjangeren.

Når band får en såpass stor suksess som Amorphis fikk med Elegy skjer ofte en av to ting. Enten lager bandet en kliss lik plate for å tilfredsstille markedet, eller de begynner å eksperimentere. Amorphis går for eksperimentering. Bandet beveger seg mer i retning 70-tallet med nesten utelukkende clean vokal, lavere tempo, små-psykedeliske og progressive arrangementer, samt utradisjonell instrumentbruk (Hammond, Fløyte, Saksofon). Dette uttrykket er svært tilstede både på Tuonela (1999), og Am Universum (2001). Og selv om den sterkeste eimen av jazztobakk gir seg etterhvert, synes jeg også at den neste utgivelsen (Far From The Sun 2003) også er preget av litt slapp stemning og låter litt for "alternativt" etter min smak. Denne skiva ligger av en eller annen grunn ikke på Spotify.....

Eclipse (2006) kommer vokalisten Tomi Joutsen med, og det gjør susen! Meget bra vokal på denne skiva, men litt kjedelige låter i et litt for lavt tempo all over, men allerede året etter er bandet på plass med nytt album (Silent Waters) og her sitter det virkelig! Mye engende riff, et vanvittig driv og en fantastisk produksjon. Vokalisten stråler virkelig på denne utgivelsen.

Den gode stemningen fortsetter både på Skyforger (2009) og The Beginning Of Times (2010). Fengende, fint tempo (perfekt å gå til disse) og en generell fin balanse mellom folk- og prog-elementene. Skyforger er nok den skiva jeg føler er aller mest kommers. Mye "hit-triks" i låtskrivinga på det albumet. På TBOT vil jeg forøvrig spesielt trekke fram den fantastiske "Song Of Sage". Hvis du skal spille ei eneste Amorphis-låt for noen, spill denne!

Etter tre knall-album er det på tide med et aldri så lite "buljongpar", men det skulle bare mangle. Circle (2013) er ingen favoritt hos meg uten at jeg kan sette fingeren på noe spesielt som gjør at den ikke sitter helt. 2-3 fine låter, men resten blir rett og slett litt for kjedelig for meg.

Hvis man var redd for at Amorphis hadde mista det litt (igjen) så motbeviser de dette kraftig med Under The Red Cloud (2015) og Queen Of Time (2018). Disse to skivene er en perfekt miks av alt dette bandet har gjort de siste 27 årene. Folk, Death, Prog, Melodiøst, Goth... alt pakket inn i perfekt produksjon. Hvis man skal begynne å lytte på dette bandet, kan nok disse to albumene være en grei inngangsport. Ekstra plusspoeng for gjesteopptreden av Frk. Gathering og Mr. Shining på sistnevnte.

Oppsummering: En sterk katalog av et band som har vært aktive i  mange år. Jeg koste meg mye med gjennomhøring av denne diskografien. Selv om "the stoner years" var en litt seig periode, er det alltid gøy med band som "kommer tilbake" og det gjør Amorphis til gangs. I tillegg er det alltid gøy med band som ikke stagnerer, og det kan man ikke beskylde disse finnene for å gjøre.

Høyst personlig rangering:

Elegy (1996)
The Beginning Of Times (2011)
Silent Waters (2007)
Queen Of Time (2018)
Under The Red Cloud (2015)
Skyforger (2009)
Far From The Sun (2003)
Tales From The Thousand Lakes (1994)
Circle (2013)
Eclipse (2006)
Tuonela (1999)
The Karelian Isthmus (1992)
An Universum (2001)



onsdag 10. juni 2020

Litt om meg og Kiss


6 år og blodfan!
Mitt liv som Kiss-fan startet i 1980 og har vært litt av og på siden den tid (akkurat som Kiss). Jeg fikk min første Kiss-kassett, Dynasty julen '80, da var jeg 5 år. Som alle andre småtasser var det nok det visuelle som først og fremst appellerte til meg og det gikk i Stjerneposekort og utklipp fra "Det Nye". Denne første Kiss-perioden varte til litt utpå 80-tallet da mer interessante artister som a-ha og Vazelina Bilopphøggers kom og fanget min oppmeksomhet. Noen få år med Kiss-tørke ble det, og jeg husker bl.a at jeg solgte mine tre Kiss-kassetter til min gode venn Henning (som sannsynligvis vil bli nevnt her på bloggen innimellom) for den svimlende sum av 100,- rett etter Crazy Crazy Nights hadde hatt sin debut på Ti I Skuddet, noe jeg angret på kort tid etter da også jeg fikk høre låta og gjennoppdaget min barndoms helter.

Henning "Starchild" Sørland, Undertegnede som "The Demon"
og Erik "The Fox" Veien.
Denne Kiss-perioden varte en god del lengre, og det var i disse årene jeg begynte å samle skikkelig. Jeg var så heldig å ha en far som hadde en jobb med tilknytning til Gøteborg, så butikker som Rock House, Dolores og ikke minst Melody Line ble hyppig besøkt. Konserten i Skedsmohallen ble det dessverre ikke noe av for min del, og selv om jeg har gått glipp av ettpar Kiss-konserter i voksen alder også, så er vel denne konserten som er det store "hullet" i denne epoken av livet mitt. Med signeringen på Oslo City som en god nr to...(kom bare halvveis opp i trappa før det var over).

Bloggeren på svensk campingplass ca 1987
90-tallet kom og nok en gang ble fokuset flyttet over på andre band og artister og til tross for at også disse hadde en forkjærlighet for svart lær og ansiktssminke ble nok Kiss nedprioritert ettpar år igjen, men samlinga sto der, og etterhvert som man modnet litt oppdaget man at det faktisk var mulig å like flere typer musikk og band samtidig, og heller gi litt faen i hva andre måtte mene om den saken.

Som Paul, 1995.
Etter den tid har det vært vedvarende, det har blitt en haug med Kiss-events, og konserter i inn- og utland. På Rockefeller i '95 fikk jeg spurt Ace Frehley om Gene bruker parykk (-Well, you have to ask Gene 'bout that), men hadde ikke ballene til å følge opp det spørsmålet til Gene på Store Studio i 2004.
Jeg har sovna under ei buske utafor Valhall i 2008 og gått glipp av hele konserten, jeg har blitt grovt avvist av Eric Singer, jeg har vært på Nachspiel med Bruce Kulick og jeg har vært Paul Stanley i tributeband til tross for både manglende permanent og sangstemme.

Henning og undertegnede med ESP på Ringerike Kultursenter
2011. Bare sekunder før bildet ble tatt skrek Singer: "Don't
touch me" til meg. Ikke første gang har jeg hørt....
Som i alle lideskapelige kjærlighetsforhold er det ikke alltid like "hett" og i 2017 solgte jeg faktisk billetten min til Spektrum dagen før konserten i ren frustrasjon over manglende vokal-ferdigheter dokumentert på YouTube. Så kom ikke her å si at jeg ikke er impulsiv.

Gene Simmons Band, Grøna Lund. 2018.
Nå er "End Of The Road" her, og denne gangen trur jeg jaggu de mener det! Viktigheten av å få med seg flest mulig konserter er i høyeste grad tilstede, og denne sommeren skulle jeg få med meg 4 konserter diverse steder i Europa. Sånn ble det ikke gitt! Men vi får satse på at sommeren 2021 blir tidenes Kiss-sommer, og neste høst skal jeg på Kiss-Kruise! 


mandag 8. juni 2020

Takk for musikken, Bob!

Robert J. Kulick 16/1-1950 -  28/5-2020

Jeg er litt usikker på når jeg ble oppmerksom på Bob Kulick og hans deltagelse i Kisstorien. Men det virker sannsynlig at mitt første møte med fyren var på Pauls soloalbum. Der står han. Rett under Paul!


Visste jeg da at han var broren til Bruce? Sannsynligvis trakk jeg den konklusjonen. Når man bor på bygda er det helt naturlig at folk med samme etternavn er i slekt. Jeg husker tydelig enkelte av jentene i klassen min på ungdomskolen skråsikkert påsto at Julee Cruise som sang på Twin Peaks-Soundtracket måtte være søsteren til Tom Cruise. Selvfølgelig!


Still On Fire kom, og med den infoen om at han både hadde prøvespilt for Kiss og hadde en finger med i spillet på både den ene og andre plata. Navnet hans dukket også opp på Michael Bolton debuten der han spiller sammen med Bruce, og det gikk også rykter om at disse to spilte på en eller annen Meat Loaf-skive. Jeg sjekket utallige Meat Loaf-utgivelser i platebutikkene på den tida uten å finne noen bekreftelse. En fantastisk tid, pre-internett!


Men jeg husker godt første gangen jeg så et bilde av Bob. Det var i Okej-reportasjen fra Paul's soloturne. Selv om flere av kompisene mine reagerte voldsomt på at han var skalla så minns jeg at det ikke var noen veldig big deal for meg, det fantes da andre skalla artister. Det var jo en i Thunder uten hår, og Frode Alnæs var jo et "household name" på denne tida, men jeg må innrømme at jeg ikke syntes det så spesielt kult ut da. Han fikk jo et ekstremt lite hue i forhold til resten av Elnett-kameratene i bandet til Paul. I kjølvannet av denne turneen virket Bob svært glad for oppmerksomheten og figurerte mye både i Kiss-fanziner og andre publikasjoner. Det ble sluppet en flott Bootleg fra turneen (Starry Eyed) og det sirkulerer flere filmer i god kvalitet som dokumenterer hvilket fyrverkeri av et band dette faktisk var.


I 1991 kom Skull-skiva, ei skive jeg likte meget godt når den kom (og forsåvidt også den dag i dag), men som muligens var litt for seint ute til å rekke hair-metal-toget. Låta "I Like My Music Loud" fikk også sin plass i kalkun-filmen "Kid", en film alle vi gutta synes var steintøff. For å si det sånn, den Skull plata holder betraktelig bedre mål idag enn det filmen "Kid" gjør. Den ligger forøvrig på YouTube hvis noen ble fristet av denne flatterende omtalen.


Året etter kom Wasp med ei skive som var såpass bra at jeg kjøpte den, jeg har aldri vært noen stor Wasp fan, og til min store overraskelse sto Bob Kulick i coveret som gitarist. Dette hadde gått meg hus forbi og jeg konkluderte med at det var jo ikke rart at denne skiva var bra, Bob Kulick var jo tross alt med. Jeg så Wasp på Rockefeller samme året, og skuffelsen var stor over at det ikke var Bob som spilte i bandet. Uansett en bra konsert da. Bob spiller forøvrig også på Wasp-albumet "Still Not Black Enough" fra 1995.


Jeg husker vagt at Blackthorne-skiva kom i 1993, men var i overkant opptatt av annet "Black" på den tida, så den ble bare en perifer utgivelse som jeg ikke har kjøpt før i nyere tid.


Så forsvant han litt for meg utover 90-tallet, før han igjen dukket opp rett etter årtusen-skiftet, denne gang som produsent og primus motor for en rekke tribute-skiver. På disse skivene er det mye gull, der den ene kremmusikeren etter den andre covrer alt fra Sinatra og Beatles til Alice Cooper og Iron Maiden. I tillegg produserte han Motorhead-skiva "Whiplash" som dro i land en Grammy i 2004
.

De siste årene kom Bob både med soloalbum og en rekke expanded editions av tidligere utgitt materiale.Han var også i høyeste grad tilstede i Kiss-leiren. Med Kiss Forever-DVD, intervjuet i utallige podcaster som omhandlet Kiss, som gjesteartist på Expos og Kruise-fester og ikke minst den vanvittige konserten på Kiss Kruise VII sammen med Bruce.


Selv om det er kjent at det gikk litt "over styr" på slutten, så velger jeg å forholde meg til Bob Kulick slik jeg gjør til Zinedine Zidane. Når man har skapt såpass mye postivt over så mange år, da kan jeg ikke la noe surr helt på tampen overskygge dette. Det er skivene som står i samlinga jeg kommer til å ta fram når jeg skal minnes Bob, ikke oppgulpet på Twitter.
Takk for musikken, Bob!


Nerdeinfo: I tillegg til å prøvespille for Kiss i 1973, spille på 3(?) låter på Alive II, hele Paul Stanleys soloskive, og på de 4 nye låtene på Killers var Bob også delaktig i å skrive "Naked City" på Unmasked. Ei låt han skrev sammen med bl.a. Peppy Castro som han like etter startet opp bandet "Balance" med. I Balance spilte også Chuck Burgi, Doug Catsaros og Dennis Feldman (senere Dennis St James). Denne gjengen minus Bob Kulick utgjorde backingbandet på Michael Boltons Everybodys Crazy LP, en LP Bruce Kulick spiller gitar på. Dennis St James spilte også sammen med Bob i Paul Stanley-bandet i 1989, og var også den som sang på Skull-plata. Bruce Kulick og Chuck Burgi gjør gjesteopptredener på samme plata. Enda en Kiss-referanse finner vi hvis vi ser på trommestolen i Skull. På den satt den tidligere Vinnie Vincent Invasion-trommisen Bobby Rock.