Litt om meg og Kiss

6 år og blodfan!

Mitt liv som Kiss-fan startet i 1980 og har vært litt av og på siden den tid (akkurat som Kiss). Jeg fikk min første Kiss-kassett, Dynasty julen '80, da var jeg 5 år. Som alle andre småtasser var det nok det visuelle som først og fremst appellerte til meg og det gikk i Stjerneposekort og utklipp fra "Det Nye". Denne første Kiss-perioden varte til litt utpå 80-tallet da mer interessante artister som a-ha og Vazelina Bilopphøggers kom og fanget min oppmeksomhet. Noen få år med Kiss-tørke ble det, og jeg husker bl.a at jeg solgte mine tre Kiss-kassetter til min gode venn Henning (som sannsynligvis vil bli nevnt her på bloggen innimellom) for den svimlende sum av 100,- rett etter Crazy Crazy Nights hadde hatt sin debut på Ti I Skuddet, noe jeg angret på kort tid etter da også jeg fikk høre låta og gjennoppdaget min barndoms helter.

Henning "Starchild" Sørland, Undertegnede som "The Demon"
og Erik "The Fox" Veien.

Denne Kiss-perioden varte en god del lengre, og det var i disse årene jeg begynte å samle skikkelig. Jeg var så heldig å ha en far som hadde en jobb med tilknytning til Gøteborg, så butikker som Rock House, Dolores og ikke minst Melody Line ble hyppig besøkt. Konserten i Skedsmohallen ble det dessverre ikke noe av for min del, og selv om jeg har gått glipp av ettpar Kiss-konserter i voksen alder også, så er vel denne konserten som er det store "hullet" i denne epoken av livet mitt. Med signeringen på Oslo City som en god nr to...(kom bare halvveis opp i trappa før det var over).

Bloggeren på svensk campingplass ca 1987

90-tallet kom og nok en gang ble fokuset flyttet over på andre band og artister og til tross for at også disse hadde en forkjærlighet for svart lær og ansiktssminke ble nok Kiss nedprioritert ettpar år igjen, men samlinga sto der, og etterhvert som man modnet litt oppdaget man at det faktisk var mulig å like flere typer musikk og band samtidig, og heller gi litt faen i hva andre måtte mene om den saken.

Som Paul, 1995.

Etter den tid har det vært vedvarende, det har blitt en haug med Kiss-events, og konserter i inn- og utland. På Rockefeller i '95 fikk jeg spurt Ace Frehley om Gene bruker parykk (-Well, you have to ask Gene 'bout that), men hadde ikke ballene til å følge opp det spørsmålet til Gene på Store Studio i 2004.
Jeg har sovna under ei buske utafor Valhall i 2008 og gått glipp av hele konserten, jeg har blitt grovt avvist av Eric Singer, jeg har vært på Nachspiel med Bruce Kulick og jeg har vært Paul Stanley i tributeband til tross for både manglende permanent og sangstemme.

Henning og undertegnede med ESP på Ringerike Kultursenter
2011. Bare sekunder før bildet ble tatt skrek Singer: "Don't
touch me" til meg. Ikke første gang har jeg hørt....

Som i alle lideskapelige kjærlighetsforhold er det ikke alltid like "hett" og i 2017 solgte jeg faktisk billetten min til Spektrum dagen før konserten i ren frustrasjon over manglende vokal-ferdigheter dokumentert på YouTube. Så kom ikke her å si at jeg ikke er impulsiv.

Gene Simmons Band, Grøna Lund. 2018.

Nå er "End Of The Road" her, og denne gangen trur jeg jaggu de mener det! Viktigheten av å få med seg flest mulig konserter er i høyeste grad tilstede, og denne sommeren skulle jeg få med meg 4 konserter diverse steder i Europa. Sånn ble det ikke gitt! Men vi får satse på at sommeren 2021 blir tidenes Kiss-sommer, og neste høst skal jeg på Kiss-Kruise!