Jeg har vært rimelig lunken til dette her helt siden de første mobilfilmene av "bandet" dukket opp på YouTube, og jeg ble ikke akkurat fra meg av begeistring når det ble kunngjort at Paul Stanley var igang med plateinnspilling med Soul Station heller, men det viste seg at skiva faktisk skulle inneholde nyskrevet materiale og hvor ofte får man egentlig noe nytt fra Paul Stanley.
Mitt kjennskap til Soul Station begrenset seg til de tidligere nevnte Youtube-videoene samt en bootleg som kom for ettpar år siden som inneholder en hel konsert fra 2016,og noen utvalgte filmsnutter med bandet, og som nokengang avslørte at stemmen til Paul ikke er det den engang var. Det må være lov å si at troen på dette ikke var helt til stede, og når de første låtene ble sluppet her på senvinteren innfridde de svært lave forventningene så det sang. Dette låt platt, plysj & pus og når hele albumet kom var jeg forberedt på at dette var en utgivelse man måtte legge endel tid og godvilje i før man kunne danne seg et helhetsinntrykk.
Jeg føler jeg har gjort mitt, og skal nå ta dere igjennom de trinnene jeg har synes har vært nødvendig for min egen del for å kunne felle en endelig dom om denne skiva. Igjen må jeg presisere at dette er min egen personlige mening, og jeg skal ikke utrope meg selv til noen som helst slags form for musikkpoliti.
Trinn 1: Første gjennomhøring.
Allerede her butta det litt. Dette er ikke en musikksjanger jeg er vant til å høre på, og det litt svulstige lydbildet er ikke akkurat min greie. Jeg måtte faktisk ha tre pauser iløpet av denne seansen for å komme meg igjennom hele skiva, og det lover ikke godt. Jeg tenkte easy listening og heismusikk flere ganger under første gjennomhøring. Paul synger så pent han bare kan, men det blir veldig "fislete" til tider, og det er flere ganger her at tankene går til Eric Cartman. Og det er aldri et godt tegn.....
Trinn 2: Bli kjent med materialet.
Siden dette hovedsaklig er en coverskive så leita jeg opp orginalversjonene av låtene og satte sammen en spilleliste med disse sammen med Soul Station-versjonene. Paul holder seg stort sett til orginalene men jeg synes faktisk han har klart å "softe" til sine versjonere ytterigere. Det er mange av disse låtene som opprinnelig ikke har disse evinnelige søtsuppe-strykerne som gjennomsyrer nyinnspillingene til de grader, og som er stor skyd i at dette blir så slitsomt å høre på i lengden. Jeg synes også det er pussig at Eric Singer ikke får mere tumleplass på Ooh Child når man hører hvordan trommisen tar av på orginalen, og jeg kan heller ikke fatte at noen som helst synes det var passende med den gitarsoloen på "You Are Everything". Det er ikke tvil om at Rafel Moreira er en dyktig gitarist, men dette ble veldig rart!
Trinn 3: De nyskrevne låtene.
Siden coverlåtene ikke falt i smak så fokuserer jeg heller på de nye låtene.
"I Do" føyer seg elegant inn sammen med coverlåtene, svulstig arrangert, sutrete vokal og fort glemt. "Lorelei" høres i mine ører ut som en Melodi Grand Prix-låt, og da henviser jeg ikke bare til tittelen. (Her kunne det vært en New Jordal Swingers-referanse, men jeg lot den ligge). Men de tre resterende, "Save Me (From You)", "Whenever You're Ready (I'm Here)" og "I, Oh I" er meget gode, med sistnevnte som skivas høydepunkt. Dette er låter som kunne kledd en Kiss-drakt og som viser at gamle Bert fremdeles har det som trengs. Tommel opp på disse!
Trinn 4: Finn min indre "soul-man".
Som et siste ledd i denne prosessen med å prøve å få lytta denne plata bra så prøvde jeg å sette den i en slags tidsriktig kontekst. Siden dette er materiale hovedsaklig fra 70-tallet investerte jeg i ei halv flaske Johnnie Walker Red Label (som var den mest 70-talls aktige spriten de hadde på Vik-polet, forøvrig et spørsmål dama som jobba der aldri hadde fått før), spretta vinylen og skrudde på litt dunkel gul belysning for å se om jeg kanskje kunne komme i en slags stemning der denne skiva "satt" litt bedre hos meg, men det var dessverre fånyttes det også. Jeg har tidligere sagt at det bare er AC/DC og Rolling Stones som ikke blir bedre med brennevin, men nå har de to faktisk fått selskap.
Konklusjon:
Til tross for iherdige forsøk så funker ikke dette for meg. Og det er nok hovedsaklig grunnet selve sjangeren. Dette er en musikkstil jeg overhodet ikke har noe forhold til og som heller ikke tiltaler meg i noen særlig stor grad, og da blir det vanskelig. Selv om det er Paul Stanley. Jeg noterer meg at det refereres til å ha "moden musikksmak" når det gjelder å like dette her, men hvis det er dette som er moden musikksmak så fortsetter jeg heller med mitt altså.
