Litt om Led Zeppelin & Meg:
Fattern spilte Led Zeppelin for
meg. Han hadde “3” på vinyl og jeg kan faktisk ikke huske første gang jeg hørte
Immigrant Song, men det var ei låt som preget barndommen til en viss grad. Jeg
gjenoppdaget platesamlinga hans noen år senere, når jeg hadde begynt å
interessere meg for “heavy” for egen maskin, og gjenhøret med sangen fra
barndommen var ganske spesielt. (Her hadde jeg et lite øyeblikk tenkt å skrive
“magisk” men jeg har klaga så mye på bruk av det ordet at jeg valgte å styre
unna). Flere av Led Zeppelins tidlige utgivelser var på denne tiden
tilgjengelig på Nice Price-kassett, og både “2”og “4” gikk mange runder i walkman’en i
baksetet under diverse familieferier på 80-tallet.
Jeg har ikke noe større forhold til
bandet enn det, og når jeg tar for meg katalogen deres er det som endel av
prosjektet “Hard-Rockens Gudfedre” som er et noe ambisiøst prosjekt jeg har på
gang utover vinteren der jeg hører igjennom katalogene til Led Zeppelin, Deep
Purple og Black Sabbath. Bare for å ha gjort det.
Gjennomhøringsperiode: 27 September 2020 – 07 November
2020
Vi begynner med debuten, Led Zeppelin (1969). Her er vi på
60-tallet ja. På godt og på vondt. Mest vondt som regel..... Endel kult på
debuten, og endel ræl. Mye jam-session over enkelte låter og mange av sporene
har en noe utflytende låtstruktur. Litt for bluesy for min del, men imponerende
musikalitet på hele gjengen, særlig trommespillet er langt forut for sin tid. Høydepunkt
synes jeg er Communication Breakdown. Ei låt som er så bra at den havna på Paul
Stanley’s setliste når han hadde soloturne i 1989. Er det bra nok for Paul, er
det bra nok for meg!
Allerede senere samme år slippes Led Zeppelin 2. Ah! Det var faktisk en
gang i tiden da band ga ut to plater i året. Plata åpner med et av hardrockens
mest ikoniske riff, “Whole Lotta Love”, og fortsetter i fint driv med den ene
Zeppelin-klassikeren etter den andre. Selv om det fremdeles er mye blues her,
virker låtene mer strukturerte og gjennomarrangerte. Igjen må jeg trekke frem
den enorme virtuositeten til bandet. Fantastiske musikere! Jeg hadde forøvrig
kjempedilla på denne skiva en sommeferie på 80-tallet og hørte ustoppelig på
den hele veien Bergen-Tyristrand. Skal jeg anbefale en låt fra denne skiva så
må det bli “Thank You”. En Led Zeppelin-ballade som ikke er fullt så ihjelspilt
som en annen...
Bandet forsetter den gode trenden
på de to følgende platene “3” (1970)
og “4” (1971), helstøpte rockealbum
der klassikerne kommer som perler på en snor, Immigrant Song, Since I’ve Been
Loving You, Gallows Pole, Black Dog, Rock & Roll, Stairway To Heaven og
When The Levee Breaks. Alle klassikere man finner på disse to skivene, men det
finnes også gull innimellom, så her kan man trygt lytte til utgivelsene i sin
helhet.
Led Zeppelin var nå et av verstens
største rockeband, og da skjer det som ofte skjer. Man mister fokus og drive.
Det starter med Houses Of The Holy (1973)
– Her er det noe mer ekperimentering. Endel overdriven effektbruk på vokalen jeg
ikke liker overhodet. Jeg leser på Wikipedia at flere av bandmedlemmene hadde
fått sine repektive studioer i heimen nå, og det er vel muligens resultatet av
en sen kveld ved en askefylt miksepult vi hører her. Den obligatoriske klassikeren
er Over The Hills And Far Away (Nei, ikke den du tenker på), mens resten av
skiva framstår som ujevn. Helt klart et
band som er såpass på høyden at de gjør hva de vil.
Denne trenden fortsetter også på Physical Grafitti (1975). Her er vi
klart på det velkjente “alt skal med-stadiet” og gir like godt ut ei
dobbeltskive med alskens ræl. Dette kunne sikkert vært et helt greit album
dersom man hadde silt litt, men som så mange andre artister som sitter på “toppen
av væla” er ikke alltid selvinnsikten like god, og man er gjerne omgitt av
yes-men. Inneholder Kashmir, men det er omtrent det eneste positive jeg kan si
om denne. Det var en lang 8-km som ble tilbakelagt med denne på ørene.....
Prescence (1976) åpner med det progressive mesterverket Achilles
Last Stand. Dessverre fortsetter det ikke helt i samme tralten. Selv om det er
et noe mer strukturert og vitalt band vi møter på denne plata, er det ganske
klart at lufta har gått ut av ballongen (eller skal jeg si luftskipet?). Veldig
bluesy og jammete.
Bandets siste skive ble In Though The Out Door (1979), et album
det bandet helt klart gjør seg klare for 80-tallet. Spilt inn i Abba’s Polar
Studio og slik høres det ut også. Enormt dominert av synth, med innslag av soft
rock. Tenk Robert Palmer....Ikke lenge etter denne utgivelsen gikk trommis John
Bonham bort, og bandet ble oppløst. Med tanke på den sviktende formkurven
bandet viste på siste halvdel av 70-tallet var det kanskje like greit, for jeg
er ikke helt sikker på om de hadde overlevd som band igjennom 80-tallet. Medlemmene
har likevel hatt brukbare solokarrierer i etterkant, Robert Plant ga ut en
rekke soloplater, samarbeidet litt med Jimmy Page igjen på 90-tallet og hadde
stor suksess sammen med Alison Krauss for ikke mange år side, Page spilte i
supergruppene XYZ og The Firm på 80-tallet, ga ut ei kanllskive sammen med
David Coverdale, og spilte en periode sammen med The Black Crowes. John Paul
Jones spiller idag i Them Crooked Vultures, har samarbeidet med Diamanda Galas
og ikke minst hatt prosjekter med våre egne norske artister Deathprod og
Susanna Wallumrød. Bandet har også hatt flere re-unioner og da som oftest med
John Bonham’s sønn, Jason bak trommene. Er ikke sikkert dette har vært det
dummeste karrieretrekket til en av de gamle dinosaurbandene, heller enn å
stille med amputerte besetninger og gi ut middelmådige skiver. Et eksempel til
etterfølgelse.
En høyst personlig rangering av Led
Zeppelin-katalogen:
Led Zeppelin 3 (1970)
Led Zeppelin 4 (1971)
Led Zeppelin 2 (1969)
Led Zeppelin 1 (1969)
Prescence (1976)
In Through The Out Door (1979)
Houses Of The Holy (1973)
Physical Grafitti (1975)
