Gjennomhøringsperiode: 7 mars 2020 - 7 april 2020
Litt om Amorphis og meg: Første gang jeg hørte bandet var når jeg fikk en opptakskassett med Tales From The Thousand Lakes av en overivrig odøling som mente dette var midt i gata for meg siden jeg likte bl.a. Therion. Jeg hørte igjennom kassetten, men fikk ikke noe voldsom fot av bandet så kassetten havnet i en skuff. Neste møte var når en kompis kjøpte Nuclear Blast-sampleren "Beauty In Darkness" i 1996. Her var bandet representert med den smellvakre "My Kantele" som jeg falt pladask for. Siden har jeg fulgt sporadisk med på bandet, og fikk nesten sett de live en nyttårsaften i Sveits for endel år siden.....
Bandet starter opp som Death Metal med den første demoen (Privilege Of Evil, 1995), og på platedebuten som kom året etter (The Karelian Isthmus, 1992). Selv om det er småtteri her som ikke er tidstypisk for sjangeren. Det finnes både innslag av folketoner og kreativt to-stemt gitarspill, men det er på Tales From The Thousand Lakes (1994) man virkelig begynner å høre et band som står ut ifra mengden. Det har kommet til en synth, og de catchy "abba-riffene" som ofte kjennetegner bandet begynner å dukke opp.
Med Elegy (1996) Får Amorphis sitt store kommersielle gjennombrudd, og med god grunn. Her stemmer alt, bare gromlåter og det ene riffet mer fengende enn det andre. bandet har fått inn ny trommis og en vokalist som virkelig drar i land cleanvokalen. Med Nuclear Blast i ryggen, og singelen "My Kantele" ble Amorphis plutselig "a household name" i metal-kretser. Pluss poeng for bruk av trekkspill. Ikke et overrepresentert instrument innenfor sjangeren.
Når band får en såpass stor suksess som Amorphis fikk med Elegy skjer ofte en av to ting. Enten lager bandet en kliss lik plate for å tilfredsstille markedet, eller de begynner å eksperimentere. Amorphis går for eksperimentering. Bandet beveger seg mer i retning 70-tallet med nesten utelukkende clean vokal, lavere tempo, små-psykedeliske og progressive arrangementer, samt utradisjonell instrumentbruk (Hammond, Fløyte, Saksofon). Dette uttrykket er svært tilstede både på Tuonela (1999), og Am Universum (2001). Og selv om den sterkeste eimen av jazztobakk gir seg etterhvert, synes jeg også at den neste utgivelsen (Far From The Sun 2003) også er preget av litt slapp stemning og låter litt for "alternativt" etter min smak. Denne skiva ligger av en eller annen grunn ikke på Spotify.....
På Eclipse (2006) kommer vokalisten Tomi Joutsen med, og det gjør susen! Meget bra vokal på denne skiva, men litt kjedelige låter i et litt for lavt tempo all over, men allerede året etter er bandet på plass med nytt album (Silent Waters) og her sitter det virkelig! Mye engende riff, et vanvittig driv og en fantastisk produksjon. Vokalisten stråler virkelig på denne utgivelsen.
Den gode stemningen fortsetter både på Skyforger (2009) og The Beginning Of Times (2010). Fengende, fint tempo (perfekt å gå til disse) og en generell fin balanse mellom folk- og prog-elementene. Skyforger er nok den skiva jeg føler er aller mest kommers. Mye "hit-triks" i låtskrivinga på det albumet. På TBOT vil jeg forøvrig spesielt trekke fram den fantastiske "Song Of Sage". Hvis du skal spille ei eneste Amorphis-låt for noen, spill denne!
Etter tre knall-album er det på tide med et aldri så lite "buljongpar", men det skulle bare mangle. Circle (2013) er ingen favoritt hos meg uten at jeg kan sette fingeren på noe spesielt som gjør at den ikke sitter helt. 2-3 fine låter, men resten blir rett og slett litt for kjedelig for meg.
Hvis man var redd for at Amorphis hadde mista det litt (igjen) så motbeviser de dette kraftig med Under The Red Cloud (2015) og Queen Of Time (2018). Disse to skivene er en perfekt miks av alt dette bandet har gjort de siste 27 årene. Folk, Death, Prog, Melodiøst, Goth... alt pakket inn i perfekt produksjon. Hvis man skal begynne å lytte på dette bandet, kan nok disse to albumene være en grei inngangsport. Ekstra plusspoeng for gjesteopptreden av Frk. Gathering og Mr. Shining på sistnevnte.
Oppsummering: En sterk katalog av et band som har vært aktive i mange år. Jeg koste meg mye med gjennomhøring av denne diskografien. Selv om "the stoner years" var en litt seig periode, er det alltid gøy med band som "kommer tilbake" og det gjør Amorphis til gangs. I tillegg er det alltid gøy med band som ikke stagnerer, og det kan man ikke beskylde disse finnene for å gjøre.
Bandet starter opp som Death Metal med den første demoen (Privilege Of Evil, 1995), og på platedebuten som kom året etter (The Karelian Isthmus, 1992). Selv om det er småtteri her som ikke er tidstypisk for sjangeren. Det finnes både innslag av folketoner og kreativt to-stemt gitarspill, men det er på Tales From The Thousand Lakes (1994) man virkelig begynner å høre et band som står ut ifra mengden. Det har kommet til en synth, og de catchy "abba-riffene" som ofte kjennetegner bandet begynner å dukke opp.
Med Elegy (1996) Får Amorphis sitt store kommersielle gjennombrudd, og med god grunn. Her stemmer alt, bare gromlåter og det ene riffet mer fengende enn det andre. bandet har fått inn ny trommis og en vokalist som virkelig drar i land cleanvokalen. Med Nuclear Blast i ryggen, og singelen "My Kantele" ble Amorphis plutselig "a household name" i metal-kretser. Pluss poeng for bruk av trekkspill. Ikke et overrepresentert instrument innenfor sjangeren.
Når band får en såpass stor suksess som Amorphis fikk med Elegy skjer ofte en av to ting. Enten lager bandet en kliss lik plate for å tilfredsstille markedet, eller de begynner å eksperimentere. Amorphis går for eksperimentering. Bandet beveger seg mer i retning 70-tallet med nesten utelukkende clean vokal, lavere tempo, små-psykedeliske og progressive arrangementer, samt utradisjonell instrumentbruk (Hammond, Fløyte, Saksofon). Dette uttrykket er svært tilstede både på Tuonela (1999), og Am Universum (2001). Og selv om den sterkeste eimen av jazztobakk gir seg etterhvert, synes jeg også at den neste utgivelsen (Far From The Sun 2003) også er preget av litt slapp stemning og låter litt for "alternativt" etter min smak. Denne skiva ligger av en eller annen grunn ikke på Spotify.....
På Eclipse (2006) kommer vokalisten Tomi Joutsen med, og det gjør susen! Meget bra vokal på denne skiva, men litt kjedelige låter i et litt for lavt tempo all over, men allerede året etter er bandet på plass med nytt album (Silent Waters) og her sitter det virkelig! Mye engende riff, et vanvittig driv og en fantastisk produksjon. Vokalisten stråler virkelig på denne utgivelsen.
Den gode stemningen fortsetter både på Skyforger (2009) og The Beginning Of Times (2010). Fengende, fint tempo (perfekt å gå til disse) og en generell fin balanse mellom folk- og prog-elementene. Skyforger er nok den skiva jeg føler er aller mest kommers. Mye "hit-triks" i låtskrivinga på det albumet. På TBOT vil jeg forøvrig spesielt trekke fram den fantastiske "Song Of Sage". Hvis du skal spille ei eneste Amorphis-låt for noen, spill denne!
Etter tre knall-album er det på tide med et aldri så lite "buljongpar", men det skulle bare mangle. Circle (2013) er ingen favoritt hos meg uten at jeg kan sette fingeren på noe spesielt som gjør at den ikke sitter helt. 2-3 fine låter, men resten blir rett og slett litt for kjedelig for meg.
Hvis man var redd for at Amorphis hadde mista det litt (igjen) så motbeviser de dette kraftig med Under The Red Cloud (2015) og Queen Of Time (2018). Disse to skivene er en perfekt miks av alt dette bandet har gjort de siste 27 årene. Folk, Death, Prog, Melodiøst, Goth... alt pakket inn i perfekt produksjon. Hvis man skal begynne å lytte på dette bandet, kan nok disse to albumene være en grei inngangsport. Ekstra plusspoeng for gjesteopptreden av Frk. Gathering og Mr. Shining på sistnevnte.
Oppsummering: En sterk katalog av et band som har vært aktive i mange år. Jeg koste meg mye med gjennomhøring av denne diskografien. Selv om "the stoner years" var en litt seig periode, er det alltid gøy med band som "kommer tilbake" og det gjør Amorphis til gangs. I tillegg er det alltid gøy med band som ikke stagnerer, og det kan man ikke beskylde disse finnene for å gjøre.
Høyst personlig rangering:
Elegy (1996)
The Beginning Of Times (2011)
Silent Waters (2007)
Queen Of Time (2018)
Under The Red Cloud (2015)
Skyforger (2009)
Silent Waters (2007)
Queen Of Time (2018)
Under The Red Cloud (2015)
Skyforger (2009)
Far From The Sun (2003)
Tales From The Thousand Lakes (1994)
Circle (2013)
Eclipse (2006)
Circle (2013)
Eclipse (2006)
Tuonela (1999)
The Karelian Isthmus (1992)
An Universum (2001)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar