Europe

Litt om meg og Europe:

Som så mange andre var "The Final Countdown"mitt første møte med bandet. På Ti I Skuddet. Jeg fikk kassetten til jul i 1986 og spilte den vel nesten ihjel. Europe var en meget veleksponert band på denne tiden, og til og med NRK viste en eller annen livekonsert på tv i beste sendetid minns jeg. I tillegg figurerte bandet hyppig i OKEJ. Jeg husker også at "Out Of This World" kom, men at jeg ikke fikk helt fot av den, mye grunnet det litt tyngre lydbildet og utskiftingen av John Norum. I tillegg var jeg ikke en veldig stor fan av Hammond-orgel på den tida.....

Når Prisoners In Paradise kom i 1991 var det ikke helt stuerent å si høyt at man likte Europe. Ihvertfall ikke i de kretser jeg vanket, for det var faktisk ikke mulig å like både Europe, Skid Row og King Diamond samtidig. Sånn i ettertid har jeg overhodet ikke noe problem med å innrømme at jeg likte den skiva godt, og ikke minst husker jeg godt at Headbangers Ball viste videoen til John Norum-låta "We Will Be Strong" i 1992 der han gjenforenes med Joey Tempest for denne ene låta. Da lurte det en tåre i øyekroken.

Europe forsvant utover 90-tallet, og det var ikke før jeg befant meg på festival i Bilbao i 2008 jeg gikk for å se de live for første gang, og for ett trøkk! Siden den konserten har jeg vært frelst og passet på å snakke bandet opp ved enhver anledning som har bydd seg. Jeg var også så heldig å få oppleve bandet på hjemmebane i Sverige i 2015 og skulle også sett de i Oslo Spektrum i mai i år (2020). Men det satte Korona en stopper for. Det blir vel flere muligheter tenker jeg.

 

 

Gjennomhøringsperiode 10 Juni 2020 – 12 September 2020

 

Europe (1983).

Dette er ganske standard hardrock fra den perioden, på godt og vindt. Mye galopp-riff og ganske anstrengt vokal som ligger svær langt fram i lydbildet. Ettpar interessante låter, og John Norum viser allerede her hvilken gitarhelt han er. Innspillingen av denne skiva var vel premien i Svensk Rockemesterskap hvis jeg ikke husker helt feil, og det var nok ikke den dyreste produksjonen de påspanderte bandet, men det låter frisk og ungt, slik det skal gjøre.

Høydepunkt: Seven Doors Hotel.

 

Wings Of Tomorrow (1984).

Nå begynner det å ligne noe, inn med Mic og synthen hans, og vipps så har vi et band med et mye mer 70-talls inpirert sound. Europe har alltid sagt at de var svært inpirerte av Deep Purple og det hører man (nesten alt for godt) på Speed King rip-offen "Dance The Night Away"

Vokalen er mye mer behagelig her, og alt i alt er dette ei ganske bra skive.

Høydepunkt: Aphasia & Dreamer.

 

The Final Countdown (1986).

Ja hva skal man si.... tittellåta er jo spilt ihjel for lengst, men likevel, her er alt på stell!

Makan til album! Flott produsert (i sin tid) og en hitparade fra første til siste låt. Til og med "fyll-låtene" er bra her. Det er fullt forståelig at denne skiva gjorde Europe til et av de største bandene i verden på denne tida. En perfekt blend av pop og metal toppet med krystallklar vokal og den ene kremsoloen etter den andre. Det er bare å ta av seg hatten. Det finnes folk som ler av denne skiva, jeg ler av de folka.

Høydepunkt: Fristende å si hele skiva, men soloen på Heart Of Stone gir meg alltid litt ekstra gåsehud.

 

Out Of This World (1988).

Også ei gullkanta skive med drøssevis av hits. Ut med Norum og inn med veteranen Kee Marcello noe man absolutt hører på gitarspillet. Det er endel mer shredding på denne plata, og selv om jeg foretrekker John Norum's litt mere bluesy stil så spiller Marcello svært smakfullt på dette albumet. Flotte fraseringer og man hører tydelig at hver gitarsolo er gjennomarbeidet. Europe ønsket seg et litt røffere uttrykk på denne plata, og med en litt annen produksjon så hadde de nok lyktes med det.

Høydepunkt: Igjen er hele skiva solid som f... men skal jeg trekke frem noe må det bli reinnspillingen av "Open Your Heart" & "Ready Or Not".

 

Prisoners In Paradise (1991).

Varierende kvalitet på skiva. Endel virkelige gode låter, men også forsøk på blende inn i datidens “morro-metall” (Warrant, Danger Danger osv). En annen ting som er typisk for plater fra denne tida er at de som regel er altfor lange. CD-formatet gjorde at man plutselig kunne fylle opp med nærmere 90 minutter musikk, noe mange band tydeligvis så på som en regel snarere enn en mulighet (kommer garantert tilbake til dette senere). Tidsmessig befinner vi oss helt på tampen av “hair-metalens hay-days” og Europe tar seg faktisk en pause etter denne utgivelsen. Noe en del andre band kanskje også burde ha gjort.

Høydepunkt: Girl From Lebanon.

 

Start From The Dark (2004).

Jeg fikk med meg at det var en slags reunion ved milleniumsskiftet, men denne skiva gikk meg hus forbi. Skulle dette være det store comebacket? Hadde denne skiva komme 10 år tidligere hadde den passet glimrende, for her summeres 90-tallet opp ganske greit. Etablert band prøver å høres ut som et grunge-band samt ettpar unplugged-svisker. Ga band ut slike skiver i 2004? Jeg kommer ikke umiddelbart på noe jeg kan sammenligne med. Noterer meg at John Norum er tilbake på gitar uten at det gir noen umiddelbar effekt.

Høydepunkt: Flames. (Siden den har ganske frisk gitarsolo).

 

Secret Society (2006).

Nok et album jeg ikke ante eksisterte. Grunnet litt grugg i systemet mitt ble jeg nødt til å høre igjennom denne skiva to ganger, og det var nok lurt. For det første, dette høres ikke ut som Europe overhodet. Hvis noen hadde spilt dette for meg og bedt meg gjette hvilket band det var, hadde jeg ALDRI gjetta på Europe. Et mye modnere uttrykk både i låtstruktur, produksjon og ikke minst Storm Thorgerson(?) coveret. Dette er ei utrolig fin skive, men den blir likevel rangert langt ned på lista mi siden den er såpass på siden av hva dette bandet står for. Dette er ei skive man kan spille for musikksnobber som ler av The Final Countdown. Et klart bevis på at bandet har blitt voksent.

Høydepunkt: Always The Pretenders har noe av det gamle Europe i seg, og A Mother’s Son er kanskje Europe’s fineste ballade.

 

Last Look At Eden (2009).

Denne husker jeg kom! Dette var etter jeg gjenoppdaget Europe og denne utgivelsen kastet så absolutt bensin på bålet. Her stemmer det meste! Klassisk tungrock i en moderne innpakning. Influensene fra 70-tallets giganter er så absolutt hørbare, men det later ikke som gamlisrock av den grunn. Mye smakfull synth-bruk. I kjølvannet av denne kom også den live-DVD’en “Live At Sheperds Bush” som anbefales på det varmeste!

Høydepunkt: No Stone Unturned.

 

Bag Of Bones (2012).

Nok en utgivelse som gikk under radaren hos meg. Fin skive, men blir litt for “bluesa” for meg. Nok engang skinner influensene fra 70-tallet solid igjennom, og det er mye Whitesnake i denne skiva her. Solid plate for de som liker denslags, og nok et eksempel på at “voksne” Europe er et band å regne med i samtiden.

Høydepunkt: Drink And A Smile. (Fint Livsmotto).

 

War Of Kings (2015).

For ei skive! Når tittelåta ble sluppet som single trodde jeg ikke mine egne ører, så til de grader vitalt! Et blytungt riff toppet med en helt utrolig vokalprestasjon. Dette albumet fører på en måte “gamle” og “nye” Europe sammen, siden det både har det modne uttrykket i tillegg til de gode fengende låtene som var typisk for bandet tidlig i karrieren (Svenskhits).

Flere av mine venner fikk øynene opp for Europe etter nettopp denne utgivelsen, og bandet fikk vel en ganske så ny vår etter denne.

Høydepunkt: Tittellåta!

 

Walk The Earth (2017).

Her fortsetter vi i samme gata som forgjengeren. Sterke låter, og en fin produksjon som gjør at hele skiva blir pakket inn i et svevende, drømmende slør. Grunnen til at den havner såpass langt ned på lista er rett og slett at denne gangen forventet jeg et sterkt album, og ble ikke så til de grader tatt på senga slik jeg gjorde med forgjengeren.

Høydepunkt: Pictures, Turn To Dust.

 

Oppsummering:

Dette har stort sett vært en hyggelig gjennomhøring. En god del av materialet kjente jeg jo til fra før, men jeg fikk også ettpar førstegangs gjennomhøringer av plater jeg faktisk ikke var klar over eksisterte. Bortsett fra ett lite feilskjær på starten av det nye milleniumet holder Europe høy standard. Og det er ikke alle pudderock-band forunt å faktisk klare å fornye seg og vokse opp slik nettopp de har klart. Europe er så absolutt et band å regne med også i 2020 uten at man trenger å ta på seg nostalgibrillene av den grunn.

 

 

Høyst personlig rangering:

 

Out Of This World (1988)

War Of Kings (2015)

The Final Countdown (1986)

Walk The Earth (2017)

Last Look At Eden (2009)

Wings Of Tomorrow (1984)

Secret Society (2006)

Prisoners In Paradise (1991)

Europe (1983)

Start From The Dark (2004)